Jeg skal ta kontakt med Nav på mandag om å søke meg ufør, har tenkt det siden jeg opprettet tråden, men har hatt en dårlig periode og det har egentlig ikke vært aktuelt.

Vet ikke hva sosialen er...
Hvis det inkluderer kommunale boliger med naboer som ruser seg/er ustabile så er det helt uaktuelt.
Mye av mine traumer kommer fra nettopp slike mennesker og jeg gjør alt jeg kan for å unngå å møte de.

Jeg blir mer og mer usikker på det og flytte utenlands, kanskje jeg heller skal prøve å ta meg en lang ferie, bare for å kjenne på det å starte med blanke ark og fargestifter. Hvordan det er å være der, kjenne på det å være helt alene, uten noen jeg kjenner, uten plasser og mennesker som utløser gamle minner og ubehag.

Har flere ganger tenkt å tatt det opp med psykologen, men er så borte i hodet når jeg er i de behandlingene.
Skal skrive det opp på telefonkalenderen, så får jeg alarm når jeg er der om hva jeg skulle huske.

Jeg vil bo relativt sentralt, litt i utkanten av en by.
Da er det ikke fult kaos, men jeg har fortsatt kort vei til sykehus, psykiatrisk, apotek osv.
Melhus, utenfor Trondheim virker som en sånn trivelig/rolig liten plass rett utenfor byen.

Jeg kunne egentlig tenkt meg en plass med mye sol, det trønderske gråværet hjelper ikke akkurat på psyken.


Med tanke på utenlandstur/flytting, så har jeg sett på:
Spania: Gran Canaria, Solkysten av fastlandet.
Thailand: Phuket, Chiang Mai.

Det er de destinasjonene som virker tryggest, og mest behagelig for et nervevrak på tur.
Jeg vet ikke som mye om bra destinasjoner rundt om i verden for reise eller utflytting, gjerne kom med tips.
Husk: trygghet, sol og varme, fungerende helsevesen er ting jeg setter pris på.
Billig er absolutt en bonus, enten det er innenlands eller utenlands.


Jeg har prøvd å meditere mange ganger, har hatt perioder der jeg har meditert 3 ganger om dagen over lengre tid.
Har fulgt program, enten via video eller bok, har prøvd Loving-Kindness (som du refferer til), mindfullness, mantra og gående meditasjon. Noen få ganger har jeg klart å komme inn i tilstand der jeg har klart å slappe ganske bra av uten alt for mye tankevirksomhet, noe som jeg ikke har gjort stort siden jeg var i barnehagealder.

Det var veldig befriende, der og da kunne det kjennes ut som jeg svevde. Jeg har hørt noen heroinister si at ved første skudd så gikk det opp for dem: " så det er slik det er å føle seg normal". Akkurat der og da, hadde jeg det litt likedan, jeg ble helt satt ut etterpå hvor jævlig mye som foregår i hodet mitt 24/7.

Desverre, så klarer jeg ikke å følge en streng rutine, dag til dag, 3 ganger om dagen.
Jeg har prøvd, tro meg jeg ha prøvd, men det er alt for mye som foregår i hodet mitt til at jeg klarer å følge et program fra start til slutt.
Det henger vell mye sammen med, som jeg har nevnt tidligere, at jeg fortsatt bor i huset der jeg har mange traumer fra.

Når man sitter på puta og prøver å tenke på pusten, prøver å slippe anspentheten og roe seg helt ned, så blir det litt kinkig når en bil kjører forbi på utsida, eller enda verre stopper, og hjernen skriker: "Her er det faen meg fare på ferde, noen kommer for å ta deg, har du låst ytterdøra? Husker du hvor balltreet ligger? Nermeste skarpe våpen er knivene på kjøkkenbenken" osv. Hjertet dundrer, blikket og hørselen skjerpes og jeg er hypersensitiv for alt og alle.

Detter er bare ett av mange eksepler på hva som skjer hele tiden oppi topplokket, og jeg har funnet ut at meditasjon her hvor jeg bor nå, med de plagene jeg har er et vanskelig prosjekt.
Spesielt når det er dager jeg er såppas deprimert at jeg er dømt til å være fucked opp for resten av livet uansett hva jeg gjør, da blir det bare sofaen og serier på repeat hele dagen for å overleve til morgendagen og forhåpentligvis nye muligheter.

Jeg har funnet ut gjennom å levd med disse plagene over så mange år, at det den aktiviteten som jeg mestrer best over tid er fysisk trening, alene (ikke på treningssenter).

Da kan jeg løpe til jeg ikke har mer krefter igjen, eller løfte vekter til musklene nekter en repitisjon til (som oftest).
Det har vært noen joggeturer som har endt med gåturer, ikke pågrunn av kondis, men en liten stemme som sier at hjertet skal eksplodere, det har ikke vært så intenst i det siste, jeg har klart å gjennomført så og si alle treningsøkter med kun hjerteinnfarkt

Det er den følelsen av at jeg er ute på oppdrag for å brenne stresshormoner som virkelig motiverer meg, det er en evig kamp før under og etter hver treningsøkt, og jeg vinner som oftest

Kort oppsummert: Jeg har stor tro på meditasjon, men ikke sånn som situasjonen min er nå.
Kunne jeg fått tilbudet på et senter/instutisjon/retreat eller lignende så hadde det nok vært mer aktuelt, med noen som bestemte hver dag at nå skal det mediteres,sånn er det bare. Kanskje det hadde blitt helt krise, men jeg har mer tro på det, enn at jeg skal begynne med egenbahandling nok en gang, det er det nok litt for mye kaos til.


Takk for støtten, god helg til dere