View Single Post
Sitat av Sterol91 Vis innlegg
Det har vist seg i massevis av tilfeller at jobb er løsningen, da får man kolleger og men blir mer aktiv. slikt ender en depresjon.

men de fleste som sliter med slikt liker ikke og utsette seg i slike situasjoner, og bare fortsetter på nav.
Vis hele sitatet...
Jeg valgte å ikke svare på ditt første inlegg fordi jeg trodde du var spydig, men det virker bare som du ikke forstår helt.
Så la meg forklare:
I listen med mine diagnoser glemte jeg i angsttåka å ta med kanskje den viktigste, sosial angst.

Jeg kan skjønne du anbefaler å bare komme seg ut i arbeidslivet for noen som har fått en knekk etter skilsmisse, dødsfall osv. Som kanskje sliter med depresjon, angst.
Det er ganske stor forskjell på det, og være oppvokst med å lære seg at mennesker er farlige og utliregnelige. Siden det var de som skulle stå meg nermest, og skulle ta vare på meg.

For å ta et eksempel, når jeg går på bussen så ser jeg kun mennesker som vil skade meg, låst inne i en metalkasse sammen med meg. Tenk Is-terrorister, eller annen faenskap. Jeg begynner å skjelve, svetter, hjertebank, tåkesyn, tunnelsyn, mister konsentrasjon, blir livredd, flau, prøver å gjømme meg osv.

Det er dette jeg mener når jeg føler jeg lever i et parralelt univers, uansett hvor jeg går føler jeg folk er ute etter meg. Jeg får aldri fred.
Der en frisk personer ser en buss med masse trøtte typer som skal på jobb, ser jeg Is-terrorister som skal ta meg.

For å i det hele tatt klare å gjennomføre en bussreise må jeg sitte sånn at ingen sitter bak meg, og jeg må ha flere lag med sportsklær siden jeg blir gjennomvåt av svette.

Kanskje skjønne du nå at det er ikke bare å hive seg ut i arbeid for meg.
Jeg har lenge hatt en drøm om å bli frisk og kunne gå på jobb hver dag, ha venner, fritidsaktiviteter. Det er ikke nå drøm å bli uføretrygdet som 20 åring.
Etter 1 år med psykiatrisk behandling begynner snart ikke å se andre muligheter, jeg er fortsatt veldig syk.

Og som jeg ha forklart, mye av det jeg sliter med tror jeg er veldig stedbunnet, så om jeg får råd til å flytte og starte et nytt liv, så tror jeg det kunne hjulpet meg veldig.

Jeg må bare finne ut av hvor og hvordan jeg skal gjøre det.
Om jeg skal flytte til nabobyen, nabolandet eller langt pokkers bort.
Derfor jeg spør om hjelp herifra.

Edit: For å komme mer tilbake til topic, er det noen som har noen tips til plasser å flytte?
Enten nærliggende Trondheim, i Norge eller verden.

Det må være en plass med snille mennesker og rolige omgivelser. Jeg vet ikke hva som finnes av muligheter, så alle forslag setter jeg pris på.
Sist endret av anonym.turist; 2. mars 2015 kl. 08:49.