Finnes ikke noe dumt med posten din. Det er en en veldig god beskrivelse av det å være pårørende til noen som har rop-lidelser. Altså rus og psykiatri.
Det som er veldig trist for din del er at du ikke kan gjøre annet enn å forsøke å være en pålitelig samtalepartner for han. Også er det opp til han om han ønsker å benytte seg av muligheten eller ikke.

Men, det du spør om er hva du kan gjøre. Og i første omgang så er det kanskje en fordel å differensiere hva som er dine følelser og behov, og hva som er han sine følelser og behov. Det er veldig godt mulig at du kan få gode verktøy dersom du får snakke med en psykolog eller noe sånt. Hvis du er student så kan du snakke med studieveileder og bli henvist videre derfra til psykolog som de fleste studiesteder har tilgjengelig. Det kan være at det er noe ventetid, men det kan godt hende at det vil være verdt det sånn at du kan få litt hjelp til å sortere dine tanker og følelser.
Husk på å sette deg selv i første rekke. Du er det viktigste mennesket i ditt liv. Du burde selvfølgelig stille opp for din bror, men det avhenger av at han er mottakelig og ønsker det. Du kan aldri få tvunget noen til å ta imot noen form for hjelp.
Det høres ut som at han er på en utrolig dårlig løpebane. Vet ikke hvordan han får penger osv, men hvis det er fra din mor så er det gjerne sånn at rusavhengige ikke får opp øya før det kommer en rekke med konsekvenser (hvis de får opp øya og ønsker å gjøre noe med situasjonen, noe som overhodet ikke er sikkert).

Jeg har vært din bror. Og så lenge det er mulig å få penger og opprettholde status quo så kommer det garantert ikke til å skje noe som helst.
Din mor kan ringe lavterskel tilbud i sin kommune. Da vil hun få veiledning til hvordan hun kan håndtere situasjonen.

Og da har du basically gjort det du har mulighet til, med mindre du ønsker å gå inn i medavhengighet og tilsidesette deg selv og dine egne behov (dette anbefaler jeg virkelig ikke)