Vet ikke hvordan det er med andre, men vi tenker på en litt annerledes måte som gjør at det kanskje blir lettere dersom man av forskjellige grunner føler sterkt hat mot en person eller personer. Som f.eks. En som blir mobbet på skolen og kommer en dag tilbake og skyter de som mobbet h*n.

Vi mangler ikke empati, det er en myte. Det er heller omvendt, fordi vi kjenner på alle følelser mye sterkere. Både medfølelse, tristhet, sinne, smerte (både fysisk og psykisk) og ubehag.

En med aspergers syndrom har også høyere risiko for å begå selvmord en gang.

Mulig vi har et litt annerledes forhold til døden enn andre og at dette øker risikoen for drap eller selvmord.

Jeg pleier iallefall å tenke slik at livet er veldig meningsløst visst man uansett slutter å eksistere når man dør. Hva er liksom poenget med å bruke hele livet sitt på å besvare universets gåter visst man uansett ikke får oppleve de positive sidene ved det?
Hva er liksom poenget med å bevise at tidsreiser er mulig dersom man aldri får dra bak eller frem i tid?

Teorien om multivers gjør meg derimot mer positiv i forhold til døden.

Vi kan ofte virke litt kalde og for ærlige. Ofte er det fordi vi setter ærlighet veldig høyt og er veldig direkte. Samtidig er vi ofte dårlig på sosiale koder, så vi sier ofte ting på en ufølsom måte uten at vi tenker over at det sårer personen.

Personlig er jeg også veldig likegyldig til hva andre mener. Ofte fordi de reagerer på en veldig ulogisk måte. Det blir bare dumt i mine øyne.

Vi kan nok også virke litt psykopat-aktige siden vi ofte aldri smiler, ler og virker å alltid være alvorlige. Sannheten er at vi ofte kan være både glad, le og sint. Vi bare ikke viser det med kroppsspråket. Vi kan virke veldig tomme ut, som om vi er uten en sjel.
Jeg ble faktisk overrasket når jeg hørte dette, for jeg føler at jeg smiler eller viser glede med ansiktet veldig ofte. Men får beskjed om at jeg er veldig uttrykksløs. Eller uten mimikk som de sier på fagspråket.