Sitat av
_abc_
Mishandling over tid er veldig skadelig, det skaper en kjede av uønskede reaksjonsmønstre, og automatiserte reaksjoner som skjer av seg selv når de trigges om ikke fagfolk kommer inn i bildet.
Hvorfor tror du mennesker som utsettes for mishandling enten fysisk eller psykisk svært ofte finner ny partner som oppfører seg likt?
Det er ikke fordi de bevist ønsker spenningen eller utfordringen, eller at de tror de skal fikse og reparere den nye partneren.
Det går mye på skadet selvbilde, å ikke tillegge seg selv nok verdi, at en ubevisst tror at en ikke fortjener noe bedre, og til syvende og sist så er en partner som mishandler noe de kjenner til, hvor rart det enn høres ut så er det en slags trygghet i mishandlingen. Fordi de kjenner til det. Det skjer naturligvis ubevisst.
Hun kan aldri endre sin partners adferd, uansett hvor hardt hun prøver. Men hun kan endre sin egen. Hun kan ta et voksent valg nå, erkjenne for seg selv, tross i at det vil svi at hun lever med en partner som mishandler henne psykisk. Når erkjennelsen er gjort så handler det om reagere og starte på veien til et bedre liv. Som voksne må vi ofte gjøre ting som både er skremmende, kjipe og som kan virke uoverkommelige. Det er endel av å bli skipper på egen skute. For ts betyr det at hun nå trenger hjelp, støtte, ro, trygghet og fagfolk som kan hjelpe henne. Alt dette vil hun få om omtrent umiddelbart om hun kontakter et krisesenter. Er hun redd for å møte personer hun kjenner eller føler så sterk skam om egen situasjon at det gjør krisesenter vanskelig så kan hun kontakte et krisesenter i en annen by, eller kommune. Hun vil få hjelp og hun bare klarer å være voksen nok eller sterk nok til å be om hjelp. Og jeg gjentar, det er helt gratis. Hun vil liketil få et rom, en seng og mat helt gratis. Og det er trygge omgivelser, det er andre som står i samme situasjon, samt erfaringskonsulenter, behandlere og tilgang til fagpersoner som psykologer. Uansett hvor sliten og nedkjørt hun er nå, så vil de hjelpe henne, de vil sy sammen et tilbud som er spesielt for henne og gi henne det hun trenger.
Hun må bare våge å be om hjelp.
Så, så. Ta det rolig nå. Jeg er veldig godt kjent med mekanismene som gjør at en som kommer fra et mishandlende forhold går inn i nye relasjoner som er like eller verre.
Og jeg unner alle som er i slikt å finne veien til et bedre liv. Men, jeg vet mest av alt at slikt avhenger av at den som er i det selv tar valgene som skaper den nødvendige endringen. Og jeg har personlig gitt opp å tro at jeg kan gjøre en altfor stor forskjell fra eller til for noen som helst, annet enn å tilby en hjelpende hånd. Også får de jeg tilbyr den til enten ta den eller ikke.
Endring er skremmende som pokker og krever et mot.
Som sagt så unner jeg henne å finne veien til fagpersoner som kan bidra til en forandring for henne. Men, hverken du eller jeg kan gjøre det valget. Det er det bare hun som kan.
Uansett hva så står jeg for det jeg sa i utgangspunktet om at begge i dette forholdet fremstår som ustabile og farlige, selvom årsakene er vidt forskjellige til hvorfor det er sånn.
I tillegg til at jeg på ingen måte mener å vite noe som helst om hvordan ting er utover det som er sagt.