Jeg tror den største feilen folk gjør er å haste seg til å få en partner bare fordi en ikke vil være alene, eller fordi "alle andre" har noen.

Det viktigste (for meg) er en som er godhjertet og er mulig å ha en normal samtale med uten at det ender i krangling så snart man er litt uenig i noe. Samtidig så er det utrolig viktig å kunne være alene selv om begge er i samme rom. Det MÅ ikke snakkes hele tiden.
Har man en god tone så er det lett å bli gla i vedkommende. Og skulle vedkommende ha den kroppsfasongen du foretrekker så er jo det en bonus, men ikke et must. Kroppene våre er i konstant forandring uansett.

Dessverre så er veldig mange folk falske i begynnelsen og viser ikke sin egentlige side før det har gått litt tid, og da blir det fort vanskelig å forlate vedkommende selv om de behandler deg dårlig. Dette gjelder alle kjønn.
Hvis ikke du kan være deg selv så finn deg noen andre, det å skulle bevisst skulle forandre partneren sin er uaktuelt. Når to stk har bodd lenge nok sammen så blir de like(re) etter hvert. Hvis dere kan fise høylytt i hverandres nærvær så er det gull verd.
Jeg vet om flere som blir betraktet som "fine, deilige osv", men etter å ha blitt kjent med lett blir "usmakelige" i mine øyner.
Det beste er, etter min erfaring, å være venner først for da får du oppleve personen først (med promp og prakt), og 1 mnd vennskap er ikke lang nok tid.
Som nevnt øverst ikke forhast deg inn i et forhold bare fordi du ikke liker å være alene.