Jeg kan rett å slett ikke ta et valg for det blir litt som "hvis griser kunne fly". Om mennesket eller 90% av dyr og planter overlever er jo helt uvesentlig.

Er arten vår viktig? Absolutt ikke, omså det skulle vise seg at vi er de eneste selvbevisste vesener i universet, hva så? Til hvilken lengde og mål skulle det ha?

Jeg syns det er befriende å tenke på at det ikke fins noen måte å komme oss til en ny beboelig planet. Jeg syns det er befriende å tenke på at våre dager har en holdbarhetsdato.

Sola vil slukke, og det er ingen vei utenom. Og det beste av alt, det spiller ingen rolle. Vi og alt er uten en mening eller mål. Denne prosessen har mest sannsynlig skjedd før og vil repetere seg igjen.

Hele universets opprinnelse og slutt er som et enkelt ut og innpust, hvem er vi, som skal holde planeten kunstig i livet for enhver pris. Kanskje planeten gleder seg til å dø.

Jeg vet i alle fall at en av de tingene som gjør at jeg klemmer kidsa mine ekstra hardt om kvelden er min viten om at jeg, og dem, en dag skal bli borte. Det som gir livet mening er døden.

Jeg tenker at du glemmer ønske om liv over død, alle celler, uavhengig av nervesystem har en innebygd genetisk kode om at liv er foretrukket over død, at du og meg kan tenke over det eller føle smerte blir cherrypicking for å føle oss bedre.

Alle celler, spesielt de enkle og ukompliserte "føler" det nok sterkere enn oss fordi de kan ikke døyve det med farmen sesong 193. Hvor mange "liv" tror du at de tar hver gang du dusjer, klør deg på armen eller spasserer i bar overkropp?

Hvorfor er våre liv så sykt spesielle? Jeg tror faktisk ikke at det er en forskjell, vel utenom det faktumet at vi kan tenke over det.