Så da ligger jeg her og får ikke sove for jeg er sur. Jeg er lei meg. Og jeg er oppgitt. Hvorfor? La meg forklare:

Jeg har søkt psykologhjelp i over ett år. Jeg har mye mørke i meg og er selvdestruktiv. Avslaget fra DPS har kommet to ganger, og det nesten umiddelbart etter legen sendte søknaden. Siste ukene har vært preget av mye rus etter jobb og jeg kjente at dette tar livet av meg om jeg ikke får hjelp snart.

Så jeg gikk til legen og fortalte at jeg var redd dette kom til å drepe meg. Jeg fortalte også at jeg tenkte på å dø, men ikke seriøst og ingen planer. Men la vekt på at jeg har faktisk behov for psykolog. Jeg fortalte så om rusproblematikken og la vekt på at jeg aldri kjører samme dag som jeg ruser meg. Jeg kan avlegge prøver for å holde meg clean og sa de kunne godt ta førerkortet om det ikke er clean fremover, jeg ønsker å bruke momentet med motivasjon. Så hva skjer? Legen ignorerer alt utenom rusproblematikk og gir meg kjøreforbud. Jeg ble så bedt om å avlevere urinprøve der labdamen måtte se meg tisse og greide å lire av seg noe av det mest nedverdigende jeg har hørt i voksen alder der jeg står og tisser mens hun ser på. Urinprøven jeg avla der var selvfølgelig ikke ren da jeg brukte kvelden før. Jeg har nå blitt fratatt førerkort og må reise 70km hver uke midt i jobbtiden for å avlegge urin og blodprøve i 6mnd. Jeg fikk ingen psykologhjelp, ingen oppfølging på rus. Om jeg skulle få hjelp spiser det også av jobbtiden min og jeg kan jo ikke få kjørt dit en gang. Så nå er det ute av bildet, jeg vil faktisk beholde jobben og verdigheten min.

Konklusjon: jeg føler meg pisset på. Dette tar fra meg evnen til å få jobbet så mye jeg ønsker. Jeg får ikke kjørt til aktivitetene jeg har planlagt. Dette er bare mer stress i et ellers stressende liv. Har ingen politisaker på meg, ingen ulykker med bil over 10 år med kjøring. Jeg virker som en hvilken som helst annen borger, men jeg føler meg som en annenrangs her jeg ligger og må planlegge hvordan jeg skal få busset i distriktene og hvor mye det vil spise av lønna. Jeg angrer på at jeg søkte hjelp og var ærlig. Jeg trodde det ville hjelpe å fortelle sannheten men det trykket meg bare lenger ned.

Er vi med rusproblematikk kun en pariakaste for helsesystemet? Er dette kvaliteten de kan levere? Jeg er så sint at jeg koker over. Vil advare andre som ønsker å søke hjelp, vær forsiktig med hva du sier.