Jeg hadde lite hell med Tinder dating når jeg prøvde. Fikk sikkert 20-25 matches i løpet av året, men mange av dem jeg chatta med var umulige å holde samtaler med. Jeg gjorde mine goods også, var hele tiden dritredd for å fucke opp. Jeg gikk på en date, en annen blei kansellert last minute av daten min osv.

Jeg lærte egentlig mer om hvor usikker jeg selv var enn noe som helst annet. Jeg klarte liksom ikke å finne balansen mellom å vise meg ekte selv samtidig som å ikke virke helt noldus (jeg har mye mer issues enn det jeg var klar over da, les mine andre innlegg hehe).

Endte opp med at jeg begynte å drite litt i tinderdatingen altogether. Av tilfeldigheter møtte jeg på ei veldig kjekk kvinne på en discordgruppe (hadde nettopp åpnet øyene for at jeg muligens var schizotyp, og fant en server handlende om schizo-issues), vi fant fort ut av at vi begge to likte alternative ting (black metal, filosofi, historie, gamle spill osv.). Fant også ut av at vi hadde mye mer til felles, type dårlige minner fra barndom, kinks osv osv. Vi hadde begge to denne sjette-sans følelsen for at vi var mer kompatible enn vi selv visste, så vi gravde i alt fra A til Å og fant ut av at vi hadde helt ekstremt mye til felles. Når jeg fant ut av at vi på toppen av det hele venstrehendte
begge to, føltes det nesten matematisk umulig ut at vi kunne ha sååååå mye til felles.

Vi ble ikke kjent med hverandre med hensikt om å date (flere tusen km avstand mellom oss), men vi fant fort ut av at vi likte hverandre.


Moralen og poenget jeg vil få frem med denne historien er dette: om du føler deg selv noen hakk mer "mentally unusual" enn andre rundt deg, er det kanskje lurt å prøve deg på en arena som allerede har et litt mer avvikende utgangspunkt enn Tinder.

Istedenfor å stresse med algoritmer, redsel for at bekjente ser en ufiltrert side av deg, å måtte vanne det ned osvosv... Er det kanskje bedre å utforske steder hvor man kan senke skuldrene, både for deg og din fremtidige partner.

Bare noen tanker