Høres både naturlig og sunt ut at du er sint. Det virker som om du setter mer grenser for den emosjonelle involveringen din nå. Å miste håpet høres jo vondt ut, men det er av og til et nødvendig skritt mot å slutte å prøve å få noe du aldri kommer til å få. Lettelsen etterpå er ganske formidabel. Det er trist og leit og jævlig, men du kan ikke og har aldri kunnet gjøre noe med det.

Hvordan gikk det med psykologbehandlingen din, forresten? Kom det noe ut av det?

Jeg kjenner meg noe så ufattelig igjen i alt du skriver. Spesielt denne maktesløsheten rundt at du så gjerne vil hjelpe han, men han vil ikke ha hjelp. Akkurat slik var det med faren min også, jeg sa til og med til han når jeg var ute å syklet at "jeg legger meg inn hvis du legger deg inn", ikke på tale. Han hadde ikke noe problem, han hadde tross alt hus, jobb og var gjeldfri.

Det endte opp med at jeg så hvor utslitt og tømt emosjonelt jeg ble av hele situasjonen, hvor giftig han var i mitt liv og at han egentlig ikke gjorde noe positivt for meg i det heletatt. At jeg bare kuttet han ut til slutt. Og har ikke sett tilbake siden. Det er noe dritt å være pårørende til en som sliter med misbruk, og det er derfor flere behandlingssentere tar for seg problemstillingen å være medavhengig. Noe jeg ser sterke tegn til hos deg.

Jeg håper virkelig du finner styrke til å gi slipp, da det var nøkkelen for meg. Det nytter liksom ikke hvis noen ikke er mottakelig for å motta hjelp. Jeg har slått meg til ro med at faren min valgte alkoholen foran relasjonen vår. Og det er fordi han lider av sykdommen avhengighet, som jeg var såpass heldig å komme meg ut av. Det er dessverre ikke slik for alle.