Her var det mye å lese for den som vil; det koker vel ned til at likestillinga har kommet langt, har den ikke det? Jeg ser det påstås at menn må ta kjipe jobber. Det er vel ingen som tvinger dem til det. Finnes plenty kjipe og farlige jobber for kvinner også. F eks er de fleste pleiere på eldrehjem, kvinner. Det er farlig være ambulansearbeider, flest kvinner her, så vidt jeg husker. Altså, det er bare en rar påstand, synes jeg. Men jeg burde lest mer av alt dere har skrevet; jeg bare bobler over av egne ord(sikkert et vanlig feilgrep her inne, skal man dømme på i hvilken grad man snakker forbi hverandre).

Folk velger nå jobb akkurat som de vil i Norge. Med unntak av floss-og-sløyfe-jobbene; de blir soleklart i all hovedsak gitt til folk med forbindelser på beste kant av byene; man må som regel være vokst opp på rett sted med foreldre som har rett status. Enda et par bindestreksmaskoter dukker opp i de mindre prestisjefylte direktørstillingene. Slik som i Obos for eksempel, fantastisk hvordan styret melte kaka si der forresten.

Jeg føler om likestillinga, eller feministkampen som jeg føler om all minoritetskamp; det er kamper makta synes det er brillefint at man kjemper. Da bruker man energien på å krangle om smulene, mens kaksene ler hele veien forbi Start.

Først og fremst resulterte kampen for likestilling i at dobbelt så mange mennesker(husmødrene kom ut fra hjemmet) fikk jobbe for de samme penga bare menn tjente før. Mens nå må både far og mor(om i lavtlønnsyrker) jobbe for å ha nok til familie og hus. Enda produktiviteten per arbeidstager er skyhøyt over det den var på f eks 50-tallet.

Altså; i husmortida får far nok til hele hjemmet og familien. Husk at i starten av likestillingen fikk kvinner en helt latterlig lav lønn, som sekretærer, hushjelper, lærerinner og fabrikkarbeidere med begrunnelsen at var de single trengte de ikke mer enn til kost og klær(losji var ofte en del av lønna, men sjelden mer enn et rom med bad og kjøkken delt med andre) og var de gift så hadde de jo også mannens inntekt som som regel var en del høyere.

Skal man leve på en industriarbeiderlønn i dag; max 40k utbetalt(correct me if I am wrong, med god ansiennitet og noe spesialisering), lever man på det samme som om begge i paret var uføretrygdede. Det var ikke tilfellet i gamle dager. Jeg generaliserer hardt, og det stemmer det finnes plenty av yrker for folk med master, som kunne holdt en familie med hus. bil og kost, men det er fortsatt flest arbeidstakere "på gulvet".

Jeg er absolutt med på at likestilling er en god ting, som i at alle skal få den samme sjansen, men jeg synes alltid man bør fikse det største mest grunnleggende problemet først, og det er det vanvittige monopoliseringa og kapitalakkumuleringa på toppen, som dagens system bringer. Mange starter firmaer, driver med tap eller i 0, kun for å samle kundegrunnlag og å kunne selge firmaet til en større fisk for noen gode millioner. Så skrur det store firmaet opp prisene. Om det da ikke bare er en større fisk som satser på å bli spist av en enda større.

Jeg vet ikke hvordan man fikser dette, men resultatet er jo giganter som gir faen i kundene sine fordi de er så store. Se på elkjøp, de må jo ha landets desidert verste kundeservice. I tillegg til at de går systematisk inn for å lure omtrent alle som kommer(sjekk om de ikke vil selge deg den dyrere modellen neste gang du er der; jeg ble akkurat solgt en brukt kaffemaskin og betalte og trodde den var ny ).

Og til syvende og sist; er det ikke dem som har lav generell intelligens, lav sosial intelligens(underskrivende), er stygge og/eller korte i livets rotterace som får mindre enn de fortjener?

https://www.wr.no/en/people/ Norges mest prestisjefylte advokatkontor. Sjekk ut denne siden, så tipper jeg det er en del folk her som ikke har mer enn max ett av disse problemene. Tell kvinnene. De er kanskje i undertall på partnersida, men det varer nok ikke lenge.

Jeg tenkte på dette firmaet, for jeg var der på bedriftsbesøk en gang. Og en kar på 1,90, kjekk som hollywood, solbrun og velstelt holder foredrag for oss. Helt uironisk setter han en foten på bordet foran seg, og står og lener seg kjekt på benet. Det var ikke en gang pinlig se på; for han bare var så jevla full av sunn trygghet og selvtillit og virket av en eller annen grunn ikke en gang arrogant(enda han mååå jo ha vært det). Han forteller om hvordan han har vært i Kina i mange år, prater mandarin, men nå har kommet tilbake for å satse på familielivet(Som i Wikborg Rein passer for alle i alle steder i livet).

Det var da jeg skjønte; jeg kan få hvilke karakterer jeg vil. Uten verken karisma, høyde eller et spesielt godt utseende, er det bare drite i å gjøre toppkarriere i norsk juss. Det er bare gjøre narr av selvtilliten min, for det stemmer den er lav. Men det er vel kanskje også en egenskap å slenge inn i lista mi?

De fleste kan jo ikke noe for det heller; som regel har man vel selvtillit etter hvor greit barndommen gikk?