Du tar ikke poenget mitt. Det er ikke snakk om å komme til bunns i sannheten her, men skal du gi en reell kritikk av religionens svar på eksistensielle spørsmål så må du evne å høre etter og, for the sake of argument, akseptere premissene dens lenge nok til å vurdere om det henger sammen.

Det er selvsagt helt greit å si at man ikke gidder det, fordi man ikke får så mye ut av den typen diskusjoner om religion. Det er stort sett min posisjon, da jeg har vært gjennom regla på x antall nachspiel før og det rett og slett blir for mange faktorer man må anta gitt for at det skal gå opp, til at jeg finner det interessant.

Men da får man si det, og ikke late som om man legger frem en seriøs kritikk. Sammenligningen med naturvitenskap er helt malplassert (og strengt tatt ganske reduserende for naturvitenskapen) med mindre det faktisk er modeller for hvordan naturen funker man diskuterer. Hvorvidt religionen har bidratt positivt eller negativt i samfunnet sier ingenting om hvorvidt den er sann. Og å defensivt slenge rundt løsrevne setninger fra en teori man synes er for teit til å gidde sette seg inn i, er ikke reell argumentasjon. Det er en debattstil man vanligvis ser hos folk som innerst inne er litt redd for å ta feil.

Grunnen til at dette irriterer meg er at jeg er ateist selv, og det er pinlig når "min side" argumenteter mer banalt enn religionens forsvarere. Folk som vanligvis både er i stand til og legger stolthet i å diskutere med intellektuell redelighet burde heve seg over det nivået.

Nei det hjelper faktisk ikke i det hele tatt, for nå blander du religion som vitenskapelig metode med religion som metafysikk igjen.