Hei,

Har lenge skjønt at jeg har godt av å dele min hemmelighet med noen. Men hvem? Familie, venner eller psykolog? Har ikke klart å si det til noen av dem. Derfor vil jeg dele denne historien med dere.

Jeg ruser meg.

Det som startet som en uskyldig nysgjerrighet på en fest for 6 år siden har utviklet seg til noe jeg blir skremt av. Jeg er en helt annen person. Eneste gleden i livet mitt er å se frem til helgen for å dra på fest – for å ruse meg på kokain.

Jeg er i starten av 30 årene, godt utdannet, stabil jobb, eier min egen leilighet og holder bruken min skjult. Prøvde dop for første gang som 24 åring, og de eneste som kjenner min hemmelighet er den gjengen jeg drar på fest med når helgen kommer.

Vi har alle fått høre gjennom oppveksten at rusmidler er farlig. Jeg bladde gjennom mange nettsider som frarådet meg til å prøve alt av narkotiske stoffer. Sidevis med farlige bivirkninger og store annonser til rustelefonen i bunnen, men jeg tenkte at dette gjaldt ikke meg. Jeg trykket jo på nettsiden for å bekrefte at dette ikke var meg. Fordi jeg prøvde kokain i går, og formen er fin.

Helgen var over, mandagen sto for tur. Nettsiden jeg leste dagen før var glemt og formen var fortsatt fin. Slik gikk det ganske lenge, kanskje noen år. Jeg smakte litt kokain med venner her og der, men skulle aldri kjøpe selv. Livet var normalt.

Etter et år eller to fikk jeg tilbud om å kjøpe et gram. Hadde så klart betalt for det lille jeg fikk tidligere, men nå skulle en kompis handle inn stort, og det ble billigere om han kjøpte mer. Jeg tenkte «Da har jeg til flere uker» og «Neste helg skal jeg på fest uten han. Trenger noe da.»

Slik gikk det en stund til. Jeg trodde jeg hadde kontroll, selv om jeg googlet «Tegn på avhengighet» oftere og oftere. Regelen min om å aldri kjøpe dop ble byttet ut med «aldri ta dop alene» og «aldri uten alkohol». Et nachspiel etter en fredagsfest sluttet ikke lenger klokken 05.00, jeg ville fortsette. Når butikken åpnet lørdag sendte vi den som så mest edru ut for å kjøpe mer øl. Festen sluttet ikke før vi gikk tom for kokain, langt ut på lørdagen.

Jeg mistet mer og mer kontakt med de ekte vennene mine. Når de inviterte meg til spillekveld eller quiz fant jeg alltid en unnskyldning for å ikke komme. Gleden i ting jeg elsket før begynte å forsvinne. Jeg forsto ikke hvorfor de sluttet å invitere meg. Noen hadde skyld, men det var ikke min.

Økonomien ble strammere. Gjennom hele oppveksten og studietiden hadde jeg ok kontroll på penger. Det sto alltid mer igjen på konto ved neste lønning, selv om jeg ikke gikk inn for å spare. Tidligere kostet en bytur 300kr til øl på fest, 50kr i spleis på taxi, 300kr på byen og 50kr til kebab på vei hjem. Jeg brukte nå over 1000kr på dop før festen var i gang, og som du sikkert vet; kokain øker selvtillit og velvære. Dette forandret meg fra han fornuftige som kjøpte sine egne pils på puben til han som bestilte brett med drinker til bordet.

Bufferkontoen min ble tømt og brukskontoen gikk i null flere uker før lønning. Løsningen min var da å skaffe meg et kredittkort. For pengene kom jo inn, bare litt senere.
Jeg fikk godkjent et sort «American Express Platinum» gjennom SAS med flere hundre tusen i mulig kreditt. Faktura ble betalt på forfall i noen måneder før det begynte å havne bakpå.

Gjelden min ble større og større. Mer og mer av faktura i postkassen gikk til inkasso før jeg betalte. Jeg fikk postkasseskrekk. Brev gikk til slutt direkte fra postkassen til søppeldunken. Alt på grunn av festingen jeg trodde jeg hadde kontroll over.

Angst er en av bivirkningene du leser på de nettsidene jeg snakket om tidligere. Jeg var sikker på at angst, depresjon og vonde tanker var noe jeg aldri kom til å få. Men det begynte å sige inn på meg også. Angst i hverdagen, bekymring for økonomien og sosial angst.

Sosial angst og likegyldighet er effekt av at kroppen aldri klarer å normalisere seg mellom hver gang hjernen blir tilbudt kokain. Jo mer jeg bruker, jo verre blir det. Selv om det bare er i helgen. Eneste løsningen jeg vet er å ta kokain igjen. Det er en ond sirkel. Jeg sliter med å se gleder i det aller meste jeg elsker før, og jeg hater det.

Jeg tar ikke kokain i hverdager, eller uten alkohol. Like vel har jeg klart å påføre meg selv både psykiske og økonomiske problemer ved å tilføre dette hvite pulveret til festligheter i helgene. Nå har jeg fått nok. Jeg vil kjenne på følelser igjen og ha livet mitt tilbake.

Jeg har nå vert rusfri i 7 dager og vil holde dette innlegget oppdatert på fremgang, motgang og erfaringer i tiden fremover.

Takk for at du lyttet.