Sitat av
lumbricus
Har møtt mange mennesker som blir motivert av maktfølelsen de får av å være trass. Nå, majoriteten av disse menneskene var 3-4 år gamle og fant ut at "oi, jeg kan få mamma og pappa til å danse etter min pipe hvis jeg bare nekter å gjøre alt, selv om jeg har gjort det før."
Dette kalles normalt for trassalderen og kan stort sett fikses ved at de voksne oppfører seg som voksne og ikke lar barnet få noe makt over situasjonen.
De voksne av denne typen jeg har støtt på, beholder den trassigheten bare fordi det er den eneste måten de klarer å få litt makt på, fordi alle andre rundt de behandler de som det barnet de oppfører seg som. Det er en evig runddans som kun kan endres av "barnet".
Vi snakker sikkert litt forbi hverandre. Jeg tror denne trassen kommer av noe mer grunnleggende. For en fireåring handler det åpenbart om utviklingen av autonomi, oppdagelsen av å ha en egen vilje og identitet. Det er sunt, og ikke noe som skal "fikses", selv om det selvsagt må håndteres praktisk.
Når voksne trasser så kan det sikkert handle om mange ting. For eksempel tror jeg ofte det handler om følelsen av å miste posisjon eller status, at samfunnet på et vis går fra dem. En del menn som identifiserer seg sterkt med det tradisjonelle samfunnet virker å reagere med opposisjon for opposisjonens skyld, og se forsøk på tvang og hjernevasking overalt. Ellers tror jeg nok mange kan ha gode grunner til å føle at storsamfunnet og staten ikke bryr seg om dem, eller ikke vil dem vel. Det er ikke så ulogisk om det som virker som barnslig trass blir en måte å hevde sin posisjon eller beholde autonomien i eget liv.
Jeg sier altså ikke at gleden ved å trasse ikke kan være den direkte årsaken til trassadferd, men det er ikke primærfølelsen. Mulig dette oppfattes som flisespikking, men hvis poenget er å forstå adferd så tror jeg man må lengre ned i materien. Følelser er ikke alltid hensiktsmessige, men de har alltid en grunn.
Sitat av
Myoxocephalus
Hadde det ikke vært noen oppfordring hadde jeg gleda meg til å ta den, men på grunn av myndighetenes sterke ønske var det mer en surmulende resignasjon.
Da er det jo nærliggende å tro at om du hadde vært litt mindre i stand til å vurdere den foreliggende dokumentasjonen, eller hatt litt mindre tillit til forskning, så hadde du landet på nei. Det viser også poenget mitt. I den grad noe funker, så er det informasjon. Press eller oppfordringer om blind lydighet funker
ikke.
Jeg kan, fra de dypeste, balrogbefestede, avgrunnsdype gruvesjakter i mitt forskrudde sinn, avkrefte at mine foreldre på noe tidspunkt i mitt liv lot meg få vilja mi da jeg var vrang. Det hindret meg ikke i å være vrang, langt over grensa til det selvdestruktive - men det har aldri fungert for meg.
Jeg gjør det likevel.
Det underbygger mitt neste poeng: Selvbestemmelse er noe barnet må øve seg på, ikke vennes av med. Min far har den tilnærmingen, at om man lar en treåring så mye som få ta på sokkene sine selv, så har du i praksis gitt opp all kontroll og barnet overtar som husholdningenes tyrann. Det er greit å la barnet få viljen sin, hvis det er viktig for barnet og ikke så jævla viktig for deg. Til og med om du først sa nei. Det går helt fint. Det ender ikke med anarki. Det ender med en unge med en egen identitet, og som ikke trenger å sloss for den hele tiden.
Føler dette sporet litt av.
Sist endret av *pi; 10. august 2021 kl. 16:23.
Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.