Sitat av
BrageP
1. Viss du ikkje allereie har gjort det, kan eg tilrå terapi for å jobbe med årsaker til overeting og sjølvskading. Nakenbilete kan døyve smerten, men det underliggande grumset blir likevel liggande der. Viss du får jobba godt med dette, kan det jo vere at interessen for nakenbilete dabbar av.
2. Du treng ein snill kjærast. Eit ekte forhold der du blir bekrefta og får kompliment er også god medisin. Lettare sagt enn gjort, kanskje, men viss du har problem som er knytt til faren din, er det mange som seier at det gjer godt å ha ein eldre kjærast. Menn på 45-50 er normalt sett heller ikkje vonde å be dersom dei kan få ein kjærast på 27.
1. Jeg går allerede i terapi og vi har så vidt begynt å snakke om hvordan jeg håndterer vanskelige følelser. En annen ting jeg gjør er jo å leve meg inn i en drømmeverden, og jeg ser at det er nøyaktig det jeg gjør når det kommer til det jeg skildrer i denne tråden. Problemet er at jeg har begynt å involvere ekte mennesker i disse drømmene og det kan skape problemer på sikt.
Jeg har observert en annen ting jeg ønsker råd og innspill om også. Av de jeg har skrevet med, har jeg vist ansikt og fortalt navnet mitt til tre forskjellige menn. Dette var menn som i utgangspunktet var interessante, men som jeg med en gang mister interessen for, etter de vet hvem jeg er. Selv om jeg har fått utelukkende positiv respons på utseende og personlighet, så merker jeg at jeg ikke bryr meg lenger. Hva kommer dette av? Nå er jeg inne på tanken om å ghoste personen igjen... Er redd konsekvensene om jeg forteller hva jeg egentlig føler og tenker, plutselig er trynet mitt bretta ut over nettet et sted med nakenbilder og alt det skitne jeg skriver. Men kjenner også nå at det skremmer meg ikke, egentlig. Det ga meg ikke noe confidence boost å vise ansiktet heller, de sier jo bare ting jeg har hørt 10000 ganger før og som jeg ikke tror på.
2. Grunnen til at jeg avslørte identitet til disse mennene, er jo fordi jeg så på de som potensielle kjærester basert på det vi har pratet om. Men jeg merker jeg blir forvirret, og plutselig innser at jeg vil ikke ha det likevel.
Før kunne jeg dagdrømme om et forhold, nå dagdrømmer jeg bare om det seksuelle.
Kombinasjonen kjærlighet + sex ville jo bare vært amazing. Men jeg vet ikke om jeg er der der helt ennå. Det kan være fordi jeg er mistroisk, men samtidig fordi et ekte menneske kan forstyrre litt for mye, og i et forhold vil jeg gjerne dele ALT, og jeg vil gjerne at mannen deler absolutt alt med meg også. Og jeg klare ikke helt se hvordan en mann kan bli tiltrukket av meg når han hører hvor mørkt det kan være i hodet mitt. Gir dette mening? Det handler da ikke om fasade, men heller at jeg ikke ser for meg at en som ser meg på mitt verste, vil like meg like godt på mitt beste.
Denne tråden er bra for meg merker jeg, setter meg i tenkeboksen. Takk for svaret ditt, jeg likte det.
