Hei.

Beklager at det ble for langt, har gjort det så kort jeg kan. Har merket diverse ting med fet skrift for å prøve å holde lesemotet oppe


Noen korte forord:
Jeg er ikke ute etter å advare noen, dette er ingen propaganda der jeg skal prøve å få andre til å ikke prøve dette etc. Grunnen til at jeg nevner dette er fordi trippen ble så skummel og skrekkinngytende at jeg trodde jeg skulle bli gal i hodet på ordentlig. Jeg ønsker bare å dele min erfaring, ikke oppfordre til å prøve eller avskrekke fra det heller.


Mitt forhold til rus: Ingen forhold. Jeg har lekt litt med hasj når jeg var 19 (over ti år siden), og prøvd en dråpe LSD for en kort stund siden av samme grunn som jeg ønsket å prøve sopp. Bortsett fra dette er jeg bare høy på liv og lykke.

Formål med sopptripp: Reise innad i sinnet for å få en økt bevissthet rundt følelser, tanker og empati.

Setting: Meg og en kompis hjemme hos meg. Trygge omgivelser, varmt og godt, behagelig belysning, god mat og drikke innkjøpt.

Inntaksmåte: Kvernet soppen opp med en enkel snorkverner. Når den var fin og pulverisert delte vi haugen inn i 4 deler. Vi skulle først ta en del hver, vente en halvtime og så ta en del til. Vi blandet det i et glass med cider, rørte og styrtet nedpå (2-3dl bare).

Tidspunkt: Matlaging startet kl 1730, inntak av sopp startet kl 1800.

Humør før inntak: Spent og hadde grugledet meg i et par dager. Men jeg var også ganske stresset og urolig med elevert puls. Sånn blir jeg med det meste som kan gi et kick (ikke rusmessig men generelt).


Storytime: Kompisen og jeg bøtter spent nedpå første porsjon med sopp. Det var 1g hver, og det gjensto da å ta 1g til hver. Det smakte nokså fælt men gikk fort over. Kompisen min var veldig giret på å ta hans resterende gram med sopp med en gang men det ville ikke jeg da jeg ønsket å se hva som skjedde først. Så jeg ventet en halvtime og begynte å se litt farger osv men ingenting bad. Kompisen min hadde i mellomtiden tatt sin siste dose og jeg følte meg litt presset (ikke av han) til å gjøre det samme så vi kunne få den samme opplevelsen. Så jeg gjorde det. Det vil si at innen 30 minuttter hadde jeg tatt mine 2g med sopp.

Men lite visste jeg om at jeg tålte langt mindre sopp enn det han gjorde. Jeg har ikke en svak psyke på noen måte, og jeg føler jeg har en sterk evne til å trenge bevisstheten min gjennom og forbi effekten av rusmidler når det er nødvendig. Men 5 minutter etter at jeg tok siste gram med sopp gikk det rett nedover. Det første opprinnelige grammet hadde nok vært en ok dose. Det som fulgte var så innsides ekstremt at jeg ikke kan skjønne at hjernen får dette til.

Fargene begynte å bli overveldende i rommet. Lysstyrken pulserte i moderat tempo opp og ned kontinuerlig mens farger blødde ut av alle lyskilder. Når jeg så på Spotify på TVen for å skifte musikk ble alle kolonnene som viser artist, sangnavn etc tredimensjonale og begynte å vri og vende seg om hverandre, kom ut av TV-en og rotert rundt sin egen akse tilbake igjen.

Kompisen min hadde det fint og prøve å lete etter halliser da han ikke fikk særlig effekt av 2 gram. Første gang på oss begge btw. Jeg begynte å stresse litt fordi det hadde bare gått 10 minutter fra inntak av siste gram. Og jeg skjønte at det som allerede var litt overveldende ville bli mye verre. Jeg forsøkte å snakke med meg selv og gjøre meg bevisst på at dette skjer kun fordi jeg har tatt sopp og det vil gå over.
Men dette hjalp lite.

20 minutter frem i tid så begynner jeg å få full effekt av alt og det visuelle er nå blitt mitt minste problem. Pulsen var på 140-160 (har pulsklokke) og jeg så like mye syner uansett om jeg holdt øynene åpne eller ikke. Jeg mistet balanse og var kvalm så jeg labbet rundt med en bøtte som jeg forsøkte å kaste opp i men det kom ingenting. Hver gang jeg så ned i bøtta så jeg de villeste syner. Teksturen på veggene i bøtta ble tredimensjonale strenger av kreppapir med setninger fra diverse avisartikler, det bøyde og vridde seg frem og tilbake, og til slutt ble hver eneste tanke inni hodet mitt slik og jeg fikk ikke ett sekund med pause. Vanligvis kan man kikke an annen plass og få litt tid til å tenke og fundere før man gå inn i noe nytt (tatt LSD en gang før), men her var det konstante og uavbrutte helt ville syner og tanker og jeg følte at jeg begynte å rakne. Hodet var tungt, det dunket i alle retninger og jeg kunne kjenne at tanker, syner og bevisstheten min vrengte seg i alle retninger og ble helt rammeskjeve. Dette er sikkert kult i moderate mengder men her var det fullstendig kaos, som på en slagmark. Jeg lå på gulvet og vrei meg og den lille bevisstheten jeg hadde igjen fikk meg til å ringe ambulansen. Jeg var sikker på at jeg skulle bli gal og holdt ikke ut dette kaoset lenger. Kl var på dette tidspunktet 1915, altså kun en time og et kvarter siden inntak. Hvert minutt føltes som en hel dag med tortur. Når ambulansen kom og jeg kom meg inn i bilen (de tok forresten helt fantastisk vare på meg. Herregud å glad jeg er for helsesystemet vårt), begynte jeg å peake. Politiet var der og ville inn og sjekke at det var trygt inne og ikke andre var der. Og når dette peaket ble det uutholdelig. Jeg sa til ambulansepersonellet at jeg måtte legges i narkose eller lignende. Jeg tryglet om at jeg ikke kunne vente dette ut for da ville jeg blitt gal. Etter et helvete som virket som 2 timer med bilkjøring med fullstendige rammeskjeve vrengninger av psyken min spurte jeg om vi var langt unna, og da hadde vi kjørt i 5 minutter mens det var 25 igjen. Da sa jeg til de at dette er så ille at jeg ønsker å ta selvmord. Jeg kjente virkelig inni meg at jeg øsnket å ta selvmord fordi jeg skrekken og vrengingen ble altoppslukende. Det var ikke til å holde ut. 20 min før ambulansen kom tok jeg 2stk quetiapine (25mg/stk) (sovetablett) da jeg håpet at dette skulle hjelpe litt. Noe jeg tror det gjorde etterhvert som vi kjørte videre. Men mens vi nå kjører og jeg er fullstendig knust fordi vi fortsatt er så langt unna sykehuset begynner jeg å bli utslitt. Dette føltes enda verre for nå falt bevisstheten min inn og ut av virkeligheten og jeg datt inn i andre dimensjoner av tanker og følelser (alt sammen fortsatt i tredimensjonale former som vrir og vrenger seg konstant, uten pauser og uten noen form for kontroll). Jeg kunne fysisk ta på en tanke og kjenne at tanken vrenget seg i hendene mine. Hver gang jeg datt inn i en dimensjon følte jeg skulle tilte fullstendig og permanent miste psyken min. Og dette gjorde at jeg klarte jeg å få noen adrenalin kick som vekket meg til "live" igjen i noen sekunder før jeg datt inn i en ny dimensjon. De få sekundene jeg ble tildelt noen form for tilregnelighet kunne jeg se at ambulansepersonellet var helt sjokkert av min tilstand.

Etter et langt og uutholdelig helvete begynner det å roe seg. Veldig liten, nesten ikke merkbart. Men jeg kan kjenne at galskapen har blitt en smule rundere i kantene. Det gir meg et håp om at jeg kanskje kan overleve dette med psyken i behold. Jeg måtte bare kjempe litt lenger og holde ut litt lenger. Når vi kom til sykehuset ble jeg lagt rett på en sykeseng og fraktet inn på akutten. Det kom en hær av leger og det stod 4stk rundt meg på samme tid og tok blodprøver, sjekket puls, klemte og dyttet på meg for å se etter skader. Blodtrykket og pulsen er skyhøy hører jeg de si til hverandre. Jeg faller fortsatt litt ut og inn av diverse dimensjoner men nå har det begynt å roe seg. Jeg gråter inni meg av frykt for å bli gal og av skam for å havne på sykehuset for noe slik. Alt pulserer i rommet, veggene dunker og rister, alle bevegelsene legene gjør har lange slør etter seg. Men det begynner å bli utholdelig. Jeg begynte å havne ned på et nivå som jeg tror de fleste andre ville syntes er "fet" men i det meste laget. Dette er vel ca 1,5 timer etter at jeg ble hentet av ambulansen.

Jeg ligger en time til men begynner merke at jeg nå tripper vanlig slik (jeg tror) det skal være, hvor rommet bøyer seg og takket trykker seg nedover og vrenger litt, samt farger og ting pulserer og jeg snakker med meg selv innover i bevisstheten og vrenger litt på den på en litt roligere måte. Og følgelig kjenner jeg et akutt behov for å tenke på å komme meg hjem for å fordøye dette, gråte og tømme meg for følelser før jeg legger meg.

Det er den verste opplevelsen jeg har hatt i mitt liv. Jeg tok tydeligvis mye mer enn jeg tålte mens kameraten min så nesten ingenting og følte seg omtrent som normal. Jeg får etterhvert overtalt de til å skjønne at det er trygt å la meg gå og jeg skriver meg ut på eget ansvar etter en rekke spørsmål der de vil finne ut av om jeg er tilregnelig.

Når jeg kommer ut står taxien jeg bestilte der og vi kjører hjem. Jeg skjønner at jeg fortsatt tripper balle når jeg sitter i den mørke behagelige taxien mens jeg ser ut og gatelys og lys fra hus lekker lys ned på bakken i alle regnbuens farger osv. Når jeg kommer hjem setter jeg meg på telefonen og googler litt på freak for å finne andre tråder om bad trips som kan trøste meg men fant ikke så mye. Alt teksten på mobilen kravler rundt på skjermen og får spisse tagger på seg, mens det plutselig oppstår en sommerfuglformet sprekk i glasset. Jeg blunker og ser vekk men sprekken er der enda. Så jeg skjønte jeg at jeg sikkert har knust mobilen mens galskapen pågikk for fullt. Etter 2 minutter er sprekkene i glasset helt borte og alt er fint, mens nå er det avsnittene på tekst som begynner å flyte rundt og vrenge seg.

Jeg ligger på sofaen og ser på youtube på diverse interessante programmer for å prøve å bli trøtt. jeg kjenner meg fullstendig utbrent og utslitt som aldri før men jeg blir ikke sovetrøtt. Øynene vil opp uansett hva jeg gjør. Dette holder på i 2 timer før jeg slukner. Våkner kl 0600 og kjenner at jeg er hel og har psyken i behold. Men jeg er ekstremt deprimert og er full av skam pga naboene som bor i samme gate selvfølgelig har sett ambuilansen og politibilen der. Heldigvis kom de uten blålys da jeg tryglet om dette når jeg ringte de.

Hele poenget med å ta sopp var for å prøve å få en litt åndelig tilknytning til naturen og få en reise innover i selvet og bli visere om livet og følelser. Men det endte dessverre ikke opp slik og jeg kommer aldri til å prøve noe slikt igjen. Ikke fordi jeg er blitt for redd, men fordi den ville frykten hadde for å miste sinnet mitt fullstendig, gjør at jeg nå føler jeg heldig som i det hele tatt har en frisk psyke. En frisk og sterk psyke, noe jeg alltid har hatt, skal jeg aldri ta for gitt noen gang igjen. Jeg skal være så glad for at jeg har det som jeg har det, og jeg ønsker ikke å være grådig og prøve å få mer enn hva jeg har.


Angrer jeg på at jeg gjorde det? - Vel, hvis naboene aldri hadde fått vite dette, altså om ambulansebilen og politiet var usynlige, så hadde jeg ikke angret. Man kan si at jeg har fått et litt annet syn på livet
fordi jeg føler meg så utrolig heldig for at jeg er normal. At jeg ikke sliter, er schizofren, følelsesmessig avstumpet, gal i hodet osv osv. En frisk psyke har fått en større verdi for meg en noe annet, fordi en psyke som er på randen til å rakne og bli gal er det verste jeg har opplevd og kan forestille meg.

Jeg kommer aldri til å personlig oppfordre noen til å prøve dette, fordi jeg vet at jeg ikke var langt unna langvarig psykose. Dette er noe man bare kjenner inni seg når galskapen jobber og trasker seg gjennom psyken til den til slutt nesten ikke er der lenger. Jeg unner de som treffer riktig på dosen og får en fin reise innad og sinnet sitt og får personlig utvikling av det. Men risikoen, for min del, virker å være ganske høy da folk tydeligvis tåler helt forskjellige mengder. Og jeg er glad i livet mitt slik det er. Jeg får heller ta en lengre omvei for å få litt mer visdom om livet og naturen