Selve trippen:

Fleinsoppen ble preparert og blandet ut i te mens fluesoppen ble droppet.
Fem gram av hver + noen gram fluesopp ekstra som ble inntatt i noen kraftige bongtrekk.
Jeg satt på Radioresepsjonen for å sørge for å ha en hyggelig og lun stemning rundt meg og dermed sørge for en smidig og trygg takeoff.
Det gikk vel i underkant av 20 minutter før det begynte å skje saker og ting.
Og det føltes ekstremt mye sterkere og virkningen kom betydelig tidligere enn vanlig.
Da tenker jeg på den energifølelsen preget av engstelse som brer seg fra beina og videre ut i kroppen mens man ikke er helt sikker på om man begynner å få kalde føtter eller om det bare er følelsen av soppen som begynner å virke.
Føelsen ble bare sterkere og sterkere og kroppstemperaturen begynte å stige såpass mye at svetten begynte å renne nedover pannebrasken til tross for at termostaten bare var satt til 21 grader.
Jeg begynte å føle meg som en trykkoker som hadde blitt presset langt utover det forsvarlige og var klar til å eksplodere med voldsom kraft.
Jeg forstod fort at dette kom til å bli den kraftigste psykedeliske opplevelsen jeg noen gang hadde hatt.
Og begynte å trekke paralleler til fjollehodene som drev og leflet med kjernefysiske våpen og skremte vettet av seg selv og resten av verden på femtitallet.
Skulle dette bli mitt personlige Castle Bravo?
Mye tydet på det - og det fikk så være, jeg var klar for alt, betrygget jeg meg selv med.

Det var tid for å bevege seg ut i naturen og ned til havet og videre til det lange neset med alle de små idylliske sandbuktene som strakk seg langt ut i havgapet.
I det jeg akkurat hadde kommet meg ut av døren og skulle til å sette meg på sykkelen for å rulle nedover dreit jeg på meg.
Jeg kunne ikke tro det. Jeg kunne faen ikke tro det!
Her står jeg som en voksen mann og driter på meg....?!
Jeg vet ikke hva det var som forårsaket det. Soppen eller tarmsystemet som reagerte spontant på føde etter mange dager uten mat, men det skjedde og jeg skammet meg dypt og inderlig før jeg spontant brøt ut i en hysterisk kvekkende sopplatter som kom fra dypt inne i kroppen et sted.
Etter å ha dusjet i full fart og kastet klærne var det dags for å prøve igjen, men i løpet av denne korte tiden begynte stoffene å virke visuelt.
Ikke spesielt mye, men ting begynte å flyte i sidesynet og varme farger fikk litt høyere metning med tendenser til endrede fargetoner, men det var ikke kraftigere enn at det så ganske normalt ut når jeg så direkte på det.
Soppfølelsen var derimot meget markant allerede.

Da jeg syklet under noen gatelys med LED-belysning begynte det å bli rart.
Det er vanskelig å sette ord på hva som skjedde, men for hvert lys jeg passerte under føltes det som om de få tidelene av et sekund når det lyner på nattestid og man tydelig kan se alt rundt seg før det blir mørkt igjen.
Følelsen var bisarr, men jeg likte det. Og da passet godt til musikken jeg nå hadde på øret.
Triumph - Nervous_testpilot, fikk meg dessuten til å bli veldig nostalgisk og jeg begynte å tenke på de tidligere dagene med gamle konsoller, Axxxo's sine keygens og chiptunes mens jeg suste nedover bakkene på sykkelen.
Da jeg kom ned til havet organiserte jeg tingene jeg hadde i lommene og
satte på en hodelykt så jeg ikke skulle skremme noen mens gikk gjennom den mørke
skogen på vei ned til stranda.
Det har jeg gjort før mens jeg trippet og den følelsen var ikke spesielt god.
Det fikk meg til å føle meg som et farlig og perverst rovdyr som pesende lusket rundt i mørket og denne følelsen ville jeg for en hver pris unngå denne gangen.
Da jeg omsider kom meg ned på stranden var det ingen tvil lengre, nå trippet jeg hardt.



Stjernehimmelen var blitt tredimensjonal.
Jeg kunne tydelig se hvordan stjernene var plassert i forhold til hverandre og hvis jeg fokuserte på et av områdene som tilsynelatende var mørkt og kjedelig kunne jeg se at det egentlig ikke var det likevel.
Det var millarder av stjerner og galakser bak de mest prominente stjernene man vanligvis ser og sånn fortsatte det i det uendelige.
VHS hadde spontant blitt til 4k HDR og lydene var avansert hi-res audio.
Plutselig kom romstasjonen farende over himmelen og denne ble jeg stående å se på helt til den ikke var synlig lengre mens jeg tenkte på alt det som var mulig å tenke om den og sikkert mer enn det også.
Jeg var full av forundring og ærefrykt mens jeg tok noen blikk i samtlige retninger for å finne noe jeg kunne hvile øynene på.

Stranden jeg befant meg på var stor i utgangspunktet. Ca. 1.5 kilometer, men nå føltes den enorm. Uendelig!
Jeg begynte å stabbe meg bortover mot neset, mens den tykke frostrøyken veltet ut av meg.
Plutselig skvatt jeg til da jeg tråkket i noe som lagde lyder og kraftige vibrasjoner som forplantet seg fra føttene, opp i ryggen og inn i alle nervetråder og helt opp i hodet.
Jeg stod midt i en ansamling av små og porøse skjell som hadde blitt skylt på land.
Noe så utrolig snodig, tenkte jeg.
Jeg måtte prøve å replisere lydene ved å stå der og stampe forsiktig med føttene i skjellhaugen.
Joda, det føltes akkurat like intenst for hver gang føttene mine knuste tusenvis av tomme og døde skjell.
Et klimaks som ville fått enhver ASMR-fanatiker til å gå fullstendig av hengslene.
Jeg vet ikke hvor lenge jeg stod der, men etter en stund bestemte jeg meg for å bevege meg over sandvollen som oppstår langs sandstrender pga. vind og bølger og ned i et slags synkehull som lå godt skjult i terrenget.
En halvsirkel som er ca. 30 meter lang, ti meter bred og fem meter dyp.
På den flate delen av hullet er det en fjellvegg og den halvsirkelformede delen har bratte sider med sandvegger som kastet skygger og skapte en dramatisk stemning i det kraftige månelyset.
Det ser ut som en naturlig aula med scene.
Et fantastisk vakkert og spesielt syn!
Begeistringen toppet seg da jeg tenkte over at hullet resirkuleres og fornyes hver gang det er en kraftig storm og stormfloen fyller hullet med vann og igangsetter renselsesprosess.
Grillkull, fotspor, krabbeskall og all menneskelig aktivitet ble visket ut og man startet med blanke ark igjen.
Denne symbolikken fikk det til å gå kaldt nedover ryggen min og jeg skulle ønske at Ludvig og jeg kunne hatt den opplevelsen sammen istedenfor å sitte der som to passive søppelstonere da vi var der sammen.
Joda, vi hadde det fint her vi også da vi var her, men dette var helt unikt!
Nå var det tid for å sette inn øreproppene og kicke trippen ordentlig i gang med auditiv stimuli da jeg fremdeles var på stigende rus.
Vibe tribe - Story of DMT, var det første som kom på - og Gud bedre meg hvordan det tok av i skyggene nedi dette jævla hullet!
Fraktaler og mønstere begynte å danne seg i mørket, men ble mindre synlige når jeg kikket opp på flomlyset fra månen.
Det føltes betryggende.
Månen skulle være min personlige totem som kunne holde meg nogenlunde forankret i virkeligheten hvis dette gikk helt over styr, tenkte jeg.
Var det tiltenkt at sangen jeg hørte på var strukturert som en kraftig tripp forresten?
I så tilfelle var jeg mektig imponert - og det virket som en felles hemmelighet mellom Vibe Tribe og psykonauts som ingen andre var i stand til å forstå før de hadde fått seg en kraftig psykedelisk opplevelse.
Så var jeg tilbake til synkehullet igjen.
Det var blitt vanskelig å skille mellom hvor sandveggene sluttet og stjernehimmelen startet og det tok ikke lang tid før himmelen begynte å flomme nedover i hullet i takt med musikken.
Som en viskøs tung damp med fraktaler og knalske farger i de mørkeste delene av hullet.
Fornyelsen og renselsesprosessen var i gang, men nå begynte jeg å bli litt småredd for dette var jo bare starten på det jeg hadde begitt meg ut på.
Pust med magen og slapp helt av , tenkte jeg.
Jeg tok et par dype åndedrag med øynene lukket, hallusinasjonene i mørket under øyelokkene virket noe tryggere enn galskapen som foregikk utenfor.
For hver utånding flommet det tykk frostrøyk ut av meg og følelsen var dypt beroligende og terapeutisk.
De vonde følelsene og alt raseriet som hadde klort seg fast inni meg forlot kroppen min gradvis for hver utånding, men her var det store reserver å ta av, det visste jeg godt.
Det føltes som ren eksorsisme som var så god at jeg hadde lyst til å grine av glede, men jeg var for oppgiret og vill av begeistring samtidig som det føltes bittersøtt og forvirrende.
Ludvig var tross alt død og jeg kom aldri til å se han igjen samme faen hvor godt jeg hadde det.

Jeg fikk omsider kavet meg ut av hullet og trasket videre mot målet mitt med ett bein foran det andre.
"Stødig fremgang, men ikke stress!"
Tid hadde jeg mer enn nok av, tenkte jeg for å berolige meg selv.
Nå var trippen på et helt annet nivå og det var ikke mulig å skille mellom hav og himmel lengre.
Det var heller ikke mulig å fastsette avstander og dybde og jeg endte opp med å gå rett på sjøen i et mislykket forsøk på å bevege meg videre i rett retning etter å ha blitt distrahert en rekke ganger.
Og det begynte å fare en mørk skikkelse over himmelen i det venstre sidesynet mitt samtidig som jeg følte at noen betraktet meg fra avstand.
Det føltes ikke truende, men det var noe der.
Akkurat hva "hvor" var hadde jeg ikke svar på, men et eller annet sted, i en eller annen dimensjon med kontakt til min umiddelbare nærhet.
Jeg hadde hatt kontakt på forskjellige måter med såkalte entiteter fire-fem ganger tidligere under kraftig psykedelisk rus og konkluderte med at det var nok noe sånn som foregikk.
Og den mørke skikkelsen minnet litt om noe jeg tidligere hadde sett under påvirkning av panterfluesopp så det kunne godt være fluesoppen som begynte å sette sitt preg på rusen.

Nå befant jeg meg på et sted hvor Ludvig og jeg hadde hatt en subtil, men likevel mektig naturopplevelse sammen da jeg hadde fått dratt han med med meg ut i nattemørket for å gå tur og prøve å banke litt vett inn i skallen hans under stjernehimmelen.
Vi hadde gått på stranden og pattet på hver vår joint en liten stund da vi kikket bak oss og oppdaget at fotsporene våre glødet av blågrønt lys.
Fra der vi stod og 20 - 30 meter bak oss.
De døde trøtte narkoøynene hans lyste opp og mens vi stod der griserusa i hasjtåke og kraftig rus på edibles mens vi hvinte av begeistring tok det litt tid før vi skjønte hva som hadde skjedd.
Bølgene fra havet hadde skylt millioner av morild opp på land under uvær og blandet de små skapningene inn i den fuktige sanden som deretter holdt dem i live lenge etterpå.
Disse ble trigget av føttene våre og lyste kraftig opp i fordypningene i sanden.