Sitat av
Imawesome
Er du seriøs nå? Tror du ikke jeg vil gjøre noe med livet mitt? Tror du ikke at det her er et stort nederlag for meg? Jeg har vært så psykisk syk at selv de vanlige gjøremålene som f eks å pusse tenna, dusje, stå opp har blitt et stort problem, alt dette har jeg måtte lært meg på nytt.
Livet er et slit for 99.9% av alle mennesker, enten du er narkoman, delvis fungerende rusmisbruker eller statsminister. Det er få mennesker som ser frem til å stå opp grytidlig på morgenen for å jobbe 8 timer om dagen for å ha et levebrød. Og så har du de som faktisk også gruer seg til å legge seg (meg inkludert).
Alle har slitt med psykiske vansker en gang i blant i livet. Målet for å komme ut av disse vanskene er å gjøre endringer i livet ditt. Noen ganger er det kun små endringer, men andre ganger må du kjøre en 180 graders sving. Og du må starte med å bestemme deg for å legge inn innsatsen for å nå det målet du ønsker. I noen perioder har jeg studert og jobbet opp mot 12-16 timer om dagen. Det er tungt i starten, men det er en livsstil du blir vant til. Plutselig finner du glede av å gjøre tinger du i starten syntes var dritkjedelig. Det er en terskel du må komme over - og det er gjerne der folk feiler. Folk gir opp alt for lett når de feiler. Det er én ting som er felles med de som lykkes, og det er det at de ikke gir opp når de feiler. Du prøver igjen, og igjen, og igjen - helt til du klarer det. Du lærer mest av å gjøre feil.
En god regel her i livet er at du får som regel alltid igjen noe for strevet. Alt du gjør er en investering for fremtiden.
Å bli 100% ung ufør er en veldig dårlig langsiktig strategi. Jeg har sett uttalige eksempler på dette. Absolutt ingen har godt av å sitte hjemme uten å gjøre noe. Du vil bare bli sykere og sykere, og det er en ond syklus. Alle har behov for å føle seg verdsatt, og det er i all hovedsak i form av å delta i arbeidslivet.
Når det er sagt, må man gjøre tinger steg for steg. Men du må ha en plan, og du må følge den.
Sitat av
Imawesome
Jeg har ingen ønsker om å være ung ufør resten av livet mitt, men sånn som ståa er nå så trenger jeg helt sikkert et par år på meg for å komme meg dit jeg skal i livet, jeg har som sagt vært alvorlig psykisk syk siden 11-12årsalderen, jeg har vært 4-5 ganger innom VGS og voksenopplæring for å få fullført skole, jeg har alltid hatt mye fravær pga angst, depresjon og traumer, rusen har selvsagt kommet i ettertid i form av selvmedisinering, og sist gang jeg var i jobb ble jeg så utbrent at det endte opp på psykriatisk innleggelse.
Og etter å ha skumlest over en del av innleggene dine her inne, kan jeg kanskje komme med et mer praktisk tips du kan tenke over:
Flytt til en annen by/sted i landet. Start et nytt liv.
Sist endret av Søvndemonen; 16. november 2020 kl. 06:10.
Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.