Personlig tror jeg det er så enkelt som at veldig mange har et voldelig behov som samfunnet åpenbart ikke tillater tilfredsstilt. En det jo det samme mønsteret i ganske mange debatter. Pedofili er stjerneeksempelet: Lange innlegg som begynner som et essay om hvorfor det er moralsk riktig at tilfeldige folk reiser hjem til domfelte forbrytere de ikke kjenner for å ta de, etterfulgt av en avhandling om hvordan de skal ta - gjerne med metoder som involverer kreativ kjemi og elverktøy - for deretter å runde av med én enkelt setning à la "dette fortjener de perverse jævlene fordi tenk på de stakkars ofrene som blir ødelagt for livet". Hvis det. En skulle jo liksom tro at dersom ofrene var fokuset og alt ble gjort på vegne av de, så ville man kanskje primært fokusert på hvordan man best kan hjelpe noen som virkelig, virkelig sliter. Og deretter vurdere tiltak for å gjøre samfunnet som helhet bedre. Men nei, det er viktigere å ta hevn på ofrenes vegne. Til tross for at man hverken har rådført seg med de for å finne ut hva de vil, eller for den saks skyld tatt seg bryet med å finne ut hvem de er. Eller vurdert hvorvidt hevnen faktisk skaper mer eller mindre overgrep i fremtiden. Det bruker å ikke være så farlig.


Hvis man leser litt på amerikanske fora, der selvforsvar har en litt annen status enn her, så ser man mye av det samme i hvilke krumspring folk foretar seg for å "få lov til" å drepe noen i nødverge. Det er pinlig åpenbart at det egentlig handler om et undertrykt ønske om å utøve vold. Og helvete heller, jeg kjenner på de følelsene selv rett som det er. Hadde jeg dødd som Boromir hadde jeg dødd lykkelig! Det er ganske menneskelig, og det er en grunn til at voldsskildringer preger kulturen vår så gjennomgående. Det er ikke nødvendigvis galt. Men det er galt å prøve å leve ut de fantasiene ved å fordreie virkeligheten. Det er det man gjør når man påstår at man tar hevn på andres vegne.