Nå er jo TS voksen, og det er snakk om relasjon mellom to voksne.

Hvor har TS sagt noe som indikerer at den ikke håndterer problemene sine på en sunn måte? Hva er kilden din på hva som er "sunt"? Er det noe objektivt gjenkjennelig, eller din personlige mening?

Hvordan er det si at noen bærer ansvar for å "håndtere problemene sine" hvis det ikke finnes en beviselig effektiv og sikker fremgangsmåte for å gjøre det, hjelpsomt eller riktig? Igjen kilder på at det er mulig, og til hvilken grad hadde hjulpet. Denne indikerer f.eks. at potensielt kun et mindretall responderer på behandling som noe kurativt.
Det kan hjelpe, det er bare ikke garantert

Nei. Jeg ville sagt at hverken den som har blitt skadet, eller har skadet (gjennom å være ansvarsløs), egentlig bærer noe ansvar. Det å blande inn krav om å ta ansvar er derimot noe som funker språklig, og følelsmessig, men ikke nødvendigvis reelt.

Alder har forøvrig ikke noe å si på hva man kan forvente av noen. En voksen autist f.eks. er fortsatt autist - og kan være 3 år gammel i hode. En person som pådrar seg en hjerneskade (kilde2) vil -slik jeg ser det- uavhengig av hvor gammel den er ikke bære hverken mer eller mindre ansvar for hva hjerneskaden dens fører til.

Det å erklære at fordi noen er voksen så kan eller skal man forvente noen mer av dem, høres greit ut, men jeg synes ikke det funker sånn egentlig hvis man tar hensyn til individets faktorer.

Men nei, jeg vil ikke si at du er "ansvarlig for dine foreldre", men det er også egentlig feil å forvente at de skal være og oppføre seg ansvarlig overfor deg - fordi det ikke sikkert de kan.

Det kan være mer hjelpsomt å bare akseptere at noen "er sånn", men det er bare min personlige erfaring.