Det er interessant at du antar å vite hva andre menns preferanser er. Flertallet av menn i denne tråden, og ca alle jeg snakker med, opplyser å ikke ha de preferansene. Lyver de, eller skjønner de ikke selv hva de vil ha? Det høres litt ut som indremisjonæren som insisterer på at de andre har det tomt og meningsløst fordi de ikke skjønner selv at de savner Jesus, mens han innerst inne misunner dem det mye festligere livet som han desperat prøver å vende dem fra. Snakk om å sosialisere folk til å mislykkes.

Og javel, så må man kanskje svelge noen preferanser da. Er det noen som ikke må fire litt på fantasiidealene sine i møte med virkelige mennesker? Er ikke det litt av greia med relasjoner?