Jeg har bodd i leilighet i 28 av mine 34 år på denne planeten og flytte til hus er noe av det beste jeg har gjort. Fikk et stort flott hus (helt nytt) 40 min utenfor Oslo til samme prisen av leiligheten vi solgte. Dobbelt så stort er det også.

Det verste med å bo i leilighet er alt man må akseptere (eventuelt ikke akseptere, men ting som allikevel skjer) fra naboer. Enten det er støy som tramping i gulv, høylytt snakking i mobiltelefon, skriking, løping i trappeoppgang, musikk.
Røyking, fester, irritasjoner over at naboer ikke tar ansvar for fellesarealer, forsøpling, oppussing (slagdrill hører man svært godt igjennom bygningen!!!), sneiper i blomsterbed, brennmerker i hagen fra engangsgriller, oljesøl fra naboen bilmekking, samuraisverd som blir liggende igjen i gangen, festglade mennesker som tømmer brannslokningsapparat i gangen, krangling, rasering av naboleiligheten, kjeller som blir brukt som søppeltømming når noen flytter, folk som står ute å skriker fordi dealeren i naboleiligheten ikke svarer på telefonen, osv. Listen min er mye lengre enn dette og jeg har opplevd det meste.
Mye av det er selvfølgelig ulovlig og grunn til anmeldelse, men jeg har skjønt opp igjennom åra at sånn er det å bo i leilighet. Slike ting skjer.

Jeg har jo lært meg opp igjennom årene og bare finne meg i det, selv om det skaper masse irritasjon og det uten tvil reduserte livskvaliteten. Det siste stedet vi bodde var også alt idyllisk med rolige naboer til å begynne med, men så flytta jo den ene familien inn med en helt annen kulturell bakgrunn og som tok seg veldig til rette i fellesområder og brydde seg svært lite om naboene. Da valgte vi å kjøpe hus.

Det var jo alltid greit med et lite nabovarsel ved mye støy, men for å være ærlig var det ikke noe mer enn hyggelig. Det hjalp jo ikke oss noe, vi måtte allikevel finne oss i støyet.

Så min anbefaling er (obviously!): Kjøp deg hus Inntil da så har jeg i det minste medfølelse for deg og alle andre som lever i leilighet med div irritasjoner.