Sitat av
zoober
Jeg snakket med fastlege og han var uenig i at jeg burde søke ufør. Jeg ba derfor om å bli henvist til dps. Hos dps var de derimot enig med meg. Fastlegen hadde ikke så mye valg enn å høre på dem. Så det gikk ca 4 uker fra jeg pratet med dps til fastlege og NAV var enige i at en uføresøknad var det beste.
2 måneder etter møtet med dps så var ufør innvilget.
Nå er jeg snart 40 år da, og har vært gjennom et dusin forskjellige jobber, kurs, skole osv.
Det kan være verre når man er 20 år, men det kommer såklart helt an på historikk og info de har på deg. Og man kan alltids møte på hinder, være seg dps, fastlege eller Nav som slår seg vrang.
Men, jeg ville starta med fastlege og henvisning til dps.
Ok tusen takk skal høre litt rundt
Sitat av
Harek
Man skal ha jævlig hell med seg for å få boliglån uten egenkapital når selv arbeidsføre folk med 300k i egenkapital får avslag på boliglån. Og det spørs hvilken kommune forhold til startlån som tilskudd. Man kan hvertfall glemme å få noe/nok i en av storbyene.
For å svare trådstarter på det om trygden øker jo eldre man blir så er svaret nei og man havner som minstepensjonist med mindre man har mange tiår bak seg som fulltids arbeidstaker. Minstepensjonen ligger vel på ca 180k i året før skatt og står igjen med ca 120tusen i året etter skatt. Da ti tusen i måneden. Vanskelig å betjene husleie leie og leve på så lite, med mindre man da har vært så heldig å fått kjøpt seg eget. Men man skal også huske at å eie koster i vedlikehold, strøm og evn fellesgjeld det og + nedbetaling av lånet hver måned så det er uansett ikke mange tusenlappene man står igjen med til mat og leve. Når du bare er 20 år har du kanskje ikke flyttet hjemmefra enda og fått erfare hvor mye penger som går til ting som mat og internett osv pr mnd som man tar for gitt at foreldrene betaler? Jeg mener at man bør gjøre alt man kan for å jobbe og unngå å havne på trygd. Prøv deg i forskjellige type jobber, ta en bra utdannelse så du er kvalifisert til høyere lønn og om du ikke klarer fulltid på skolebenken så del studiene opp og bruk heller et år ekstra for det kommer deg til gode i voksenlivet og pensjonistalderen.
Jeg bor alene nå med egen leilighet og betaler alt, mat strøm, leie etc og jeg er bare lærling så jeg har et bra forhold til penger, men jeg innser at jeg ikke er istand til å jobbe ikke på grunn av at jeg ikke kan jobbe, men stresset å forholde seg til folk og ''office politics'' fører til så mye spørsmål og jeg er lei av å gå rundt og stille spørsmål til alt jeg gjør. Det hjelper heller ikke at jeg får så mye forskjellige signaler, jeg hører fra folk at jeg er en av de beste lærlingene de har hatt, noen av sjefen spør om jeg føler at jeg gjør alt for mye, men så hører jeg folk baksnakke meg og så hører jeg sarkastiske kommentarer som ''er det sliteren som kommer'' eller ''går det bra sjef''. Liksom det føles ut som jeg på ungdoms skolen igjen og jeg merker at jeg blir mer og mer paranoid for hver dag som går, i started var det bra å jobbe, men jeg merker mentalt at de siste 2-3 mnd så har det gått kraftig nedover. Jeg vet liksom ikke, gjør jeg en bra jobb eller gjør jeg det dårlig og all ertingen og det gjør sånn at jeg er så usikker på alt. Veldig ironisk siden for bare et par uker siden skreiv jeg her at jeg var stolt over at jeg jobba og ikke var en som nava, men jeg innser ganske raskt at jeg er uønska generelt hvor enn jeg går.
Og før folk sier at jeg skal bytte jobb, jeg har hatt utallige jobber før i alt fra butikk til å hjelpe å bygge et hus, er det et sted hvor det er en gruppe med folk større enn 2-3 folk skjer de samme trekka gang på gang og jeg er bare dritt lei.
Sist endret av lolaper; 10. juni 2020 kl. 16:06.
Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.