Var selv med på demonstrasjonen.

I ettertid sitter jeg med blandede følelser. Vi har jobbet sammen så lenge mot en pandemi og her står vi tett i tett og demonstrerer. Spist er spist og valget ble tatt.

Det var fint å se det gikk rolig for seg. Det var skikkelig fint å se mine venner med en annen hudfarge enn meg selv sette pris på at jeg brydde meg på denne måten. La ikke ut bilder på nett, de som vet de vet og jeg trenger ikke henge opp på veggen at jeg bryr meg. Håper av hele meg at det ikke blir en sinnssyk smitteboom av dette. Da får jeg bare innrømme at det var en feil av meg, selv om jeg oppriktig ønsket å støtte en god sak.

Det var også et visst sosialt press. Jeg omgås et veldig flerkulturelt miljø med mange i LGBQT. Jeg har sett og opplevd den smerten flere av de har vært gjennom så det gjør det enklere å være med og vise støtte i det offentlige. Litt som en sau i en flokk fulgte jeg etter lyden av bjellene i god tro. Jeg satt på gjerdet en stund, men for meg føltes det på tidspunktet mer rett å lene meg fremover og bli med da jeg er enig i grunnprinsippene. Konklusjonen for min del etter denne refleksjonen er dog at det var feil å delta offentlig. Å donere samt skrive under på Amnestys underskriftskampanje og ellers være et snillt ikke-rasistisk individ burde vel ha vært nok i denne omgang.