Sitat av
Dreamliner91
Jeg synes ikke du er en typisk sau. Sau er noe annet. Slike som mener og gjør ting bare fordi «alle andre» gjør det.
Jeg er heller ikke den du siterer. Men jeg er vel såkalt hard med meg selv. Aldri et klapp på skuldra. Har løpt bakkeintervaller i 2 uker i strekk nå, men det er jo ikke bra nok. Bare bedre enn bare en gåtur.
Men det med å ha fremtidsplaner, når du er deprimert så er det faktisk ingenting som frister. Hva er egentlig vits da? Når du føler du prøver alt, men bare misslykkes? At det er noe som er galt med deg?
«Da reduserer man forventningene» sier folk gjerne. Men hvordan vet de hvor høye forventninger noen har? Og hva om jeg ikke klarer å redusere forventningene? Altså, jeg prøver ikke å bli Kim Kardashian eller noe i den dur altså.
Jeg har det bare litt slik at ting aldri er nok. Det skjer ikke nok. Jeg må alltid ha en grunn til å være på farten. Jeg forstår meg ikke på folk som kan være innenfor samme kommune i nesten 1 år! Men kjenner mange som er det.
Men så er jeg også veldig slik at jeg må ha en grunn for å reise og gjøre det jeg gjør. Jeg liker ikke å gjøre ting på gøy.
Ja jeg vet disse «sauene»også har en dybde.
Ja denne hakkingen. Det er aldri bra nok. Jeg klarer bare ikke å gi meg ros. Jeg har da ingenting å rose meg for?! Jeg har satset helt feil hele livet. Så hvorfor skal jeg tro at jeg vil treffe riktig?
Hadde jeg vært en ganske normal person, så hadde jeg nå hatt barn. Har en liten søster som spør om jeg snart har tenkt på barn, for da kan hun bli tante. Men dette må hun nok se langt etter. Jeg har ikke kjæreste og jeg føler ikke for å videreføre genene mine. I tilegg kommer jeg til å være slik fattig mor som aldri har råd til en eneste ferie. Ungene mine kommer til få en klaustrofobisk liv. Så, så hard er jeg mot meg.
Jeg er ikke en psykolog (kanskje du bør oppsøke en?), men i ditt tilfelle vil jeg råde deg å å redusere på selvhakking. Det er en fin balanse som må opprettholdes mellom det å klandre seg selv for det som fortjener klandring og positiv self-talk. F.eks. "Jeg har satset feil hele livet", heller si til deg selv "Jeg har tatt noen valg som ikke resulterte i det jeg ønsket, men livet er komplisert og jeg hadde ikke nok kunnskap/livserfaring/god rådgiving, men nå har jeg fått erfart hva jeg ikke skal gjøre og vil satse på noe annet helt til jeg finner det som passer meg. Det verste jeg kan gjøre er å gi opp fullstendig. Det vil i allefall ikke bringe meg mer selvtillit eller fremgang". En annen ting er at de aller fleste av oss trenger nære personer som kan støtte oss opp til tider, gi et annet perspektiv. Hadde alle mennesker måtte løse alle sine problemer på egen hånd, så hadde vi sett utrolig mange flere triste sjeler rundt om.
Det med å redusere forventninger hvis forventningene dine faktiske er for høye er ikke en dum strategi. Man må kjenne seg selv, sine sterke sider og begrensninger, det er en del av det å være moden i hodet. Hva er vitsen med å være sta og aim for the stars når det eneste som resulterer fra det er misnøye og knust selvtillit? Lite produktivt spør du meg.
"Jeg har det bare litt slik at ting aldri er nok" - akkurat det der er meget menneskelig, det er dopaminfelle som driver all fremgang i menneskeverden. Man må nesten være Buddha for å komme seg ut av det, leve som en monk uten ønsker. Men er det egentlig noe å trakte etter? Det skal visst være veldig befriende, no desire - no suffering. Problemet er at i vår verden er det nærmest umulig, man må ha mat på bordet, tak over hodet, alt dette er ønsker og nødvendigheter. Har man ingen ønsker, så må man bare legge seg ned og dø. Strider mot vår natur.
Det med å "ikke like å gjøre ting på gøy" føler jeg er noe som må læres gradvis når man er deprimert. Sånn som f.eks. å gå en tur - føles veldig kjedelig når man sitter inne og tenker over det. Men går man ut og faktisk går en tur, så oppdager man at det gir deg noe likevel. Må bare gjøre det.
Kvinnelig mentalitet ang det å få barn har jeg ingen personlig relasjon til. Men en ting er sikkert - ikke få barn bare fordi noen forventer det av deg. Det er en stor, langvarig og viktig jobb å påta seg. Heller la være å få barn enn å bringe dem til verden og ikke være forberedt/ikke ønske det innerst inne, dette skaper mange tragiske skjebner.