Det kan være fint. Jeg skal forsøke å kommentere så godt jeg kan og dele egne tanker rundt disse nøkkelbegrepene, så får vi se hvor vi møtes. Og Nether, noe av det jeg skriver til entropi her svarer forhåpentligvis på noe du tok opp også, men jeg siterer og svarer deg direkte også. Hvis det er noe du savner får du si ifra. Dette ble en lang post, så jeg måtte splitte den i to

Ta forbehold om en god mengde vrøvl og gjentakelser (forhåpentligvis som reformuleringer). Jeg klarer dessverre ikke gjøre dette helt clean-cut fordi jeg beveger meg på randen av egen forståelse, så om ikke annet så får man ta det her som at vi utforsker dette sammen.

Jeg forstår liksom hva du mener når du tenker på bevissthet, i sin enkleste form, som “min opplevelse av å være meg”. Det kan hende at det vi vrøvler forbi hverandre om her er begrepene vi bruker for å beskrive hva vi mener eller kanskje viktigere føler dette “meg” er for noe. Eller kanskje vi til og med tenker på bevissthet litt forskjellig. Det er tross alt et begrep som er notorisk vanskelig å definere, og av den grunn er det mer enn ofte at diskusjoner rundt dens natur ender med at deltakerne ikke finner felles grunn og synker ned i vrøvlets kvikksand og semantisk sirkelrunking. Det er kanskje å forvente, da det er “subjektivitetens faktum i seg selv”, som jeg har begynt å like å si, hva nå enn det betyr. Det er derfor jeg trakk frem Nagel sin konstruksjon som utgangspunkt, fordi jeg mener den treffer hjertet i saken. Setter pris på at du leste essayet selv, forresten.

Jeg tolker deg dithen at du ikke følger Nagels konstruksjon helt til bunns. La meg følge denne slik jeg ser det, og forsøke å forklare hvor jeg føler du stopper på vei ned eller der vi setter oss fast i begreper. Nagel skriver som sagt at et vesen er bevisst hvis og bare hvis det er “noe som det er som” å være dette vesenet; at en hendelse er bevisst oppfattet hvis og bare hvis det er “noe som det er som” å oppfatte det. Hva nå enn bevissthet skulle være i fysikalske termer, noe vi forøvrig enda ikke vet, så er forskjellen på dét og ubevissthet først og fremst et spørsmål om subjektiv opplevelse. Enten er lysene på, eller så er de ikke det. Det er altså ikke et spørsmål om opplevelsen av å være meg, men et spørsmål om opplevelsen av væren i seg selv. Bevissthet er det vi refererer til når vi snakker om opplevelse i sin aller mest grunnleggende og nakne form. Det er dette jeg tror Nagel mener, og det er her jeg muligens har satt meg fast når du og andre snakker om “meg”, et “selv” og et “subjekt” så videre. Basert på det du skriver lenger ned, samt Nethers innlegg, tror jeg imidlertid vi kanskje er mer enige enn det kan virke som. Vi får se.

Uansett, med dette som utgangspunkt for bevissthet begynner det å bli vanskelig, fordi dette innebærer at påstanden om at et fysisk system er bevisst ikke nødvendigvis betyr å påstå noe angående dets oppførsel. Oppførsel og verbal rapportering er fullstendig separabelt fra bevissthet. Gir dette mening? Ja, det gjør det, fordi primitive roboter er noe vi typisk ikke tillegger bevissthet, mens pasienter med “locked-in syndrom” (eller pseudokoma) ikke kan bevege seg eller kommunisere verbalt, uten at vi tillegger dem ubevissthet. Både bevisste og ubevisste tilstander ser ut til å være kompatibelt med all mulig slags oppførsel, kompleks eller ei, selv de som er assosiert med følelser (vil du tillegge en robot som stryker deg på ryggen når du gråter bevissthet?). Det reiser også et spørsmål om bevissthet har noen egentlig funksjon, fordi det (i hvert fall for meg) er mulig å underholde tanken om at et system kan oppføre seg på måter vi forbinder med bevissthet uten å nødvendigvis ha det - jamfør David Chalmers populære “filosofiske zombie”. Jeg skal innrømme her at jeg ikke har satt meg skikkelig inn i kritikken, som det finnes nok av, av denne “filosofiske zombien”. En vokal motstander er Daniel Dennett, vet jeg. Uansett er det instruktivt for meg å tenke på det, fordi det hjelper til med å problematisere og å pinpointe hva slags oppførsel, om noe, vi tror er nødt til å være belyst av bevissthet. Murky waters, indeed.

Problemet med bevissthet er at det på den ene siden er det eneste fenomenet her i universet som ikke kan være en illusjon, mens det på den andre siden ikke finnes bevis, i betydningen “evidence”, for bevissthet i den fysiske verdenen. Artig nok var Leibniz inne på dette i The Monadology and Other Philosophical Writings, paragraf 17, og var kanskje den første til å ta opp dette poenget. Det er subjektiviteten selv, og når vi leter etter bevissthet i naturen er alt vi kan finne stadig mer komplekse systemer med stadig mer kompleks atferd. Disse systemene kan inneha bevissthet, eller så kan de ikke det. Dersom jeg undersøker hjernen din så er det absolutt ingenting ved den som egentlig avslører for meg at det befinner seg et lokus, eller senter, av opplevelse der. At jeg allikevel tillegger deg bevissthet til tross for dette skyldes observasjon av din oppførsel og den fysiske materien som utgjør deg, i analogi til min egen oppførsel og fysiske struktur, samt parsimoni. Det er slik vi generelt tillegger andre mennesker bevissthet, og hvorfor de fleste av oss antar at for eksempel en hund føler sine smerter og gleder. Heldigvis. Og det er slik vi har god grunn til å tro at bevissthet har sitt utspring i ubevisst kompleksitet. Det er forøvrig nesten ikke annet enn et mirakel det her: Organiseringen av atomer på visse måter bringer frem en opplevelse av å være akkurat denne samlingen av atomer. Det må være et av de dypeste mysterier vi er heldige nok til å kontemplere, og når for eksempel filosofen Colin McGinn og psykologen Steven Pinker foreslår at emergensen av bevissthet i universet kanskje simpelthen er konseptuelt ubegripelig for oss, så føler jeg med dem!

Det ovenstående illustrerer også viktigheten av å skille mellom bevissthet i seg selv og dets innhold. Innholdet er det forholdsvis enkelt å se hvordan en kan studere eller forstå rent nevrofysiologisk. Ta for eksempel vår opplevelse av å se et objekt med dens farger, geometriske form, lokalisering i rom og eventuell bevegelse. Selv om den sensoriske informasjonen av å se et objekt behandles av mange separate systemer i hjernen, blir det presentert enhetlig og integrert for oss, fiks ferdig. En slik enhetlig fremstilling av alle disse komponentene (lokalisering, form, farge, bevegelse osv) er håndgripelig og forståelig i form av hva mange hjerneforskere mener er nevroner som fyrer av synkronisert. Slik kan vi fortsette å studere bevissthetens innhold i fysikalske termer, men hvorfor skal slike fenomen overhodet oppleves i utgangspunktet? Det virker helt perfekt mystisk.

Jeg tror vi har snakket forbi hverandre. Setningen din om at “dette er uløselig knyttet til bevisstheten, hvordan det er å være”, kan jeg stille meg bak! Det håper jeg kommer frem i det jeg skrev over, også. Så, moving on!