Er hele familien skikkelige drama queens eller? At en voksen mann kjører litt for fort, vel det skjer. Det er vel faktisk noe majoriteten av oss er skyldig i. Om ikke annet så for at vi glemmer oss av, eller gjør det uten å tenke over det i et hektisk øyeblikk. Det er vel ingenting å ta vei for? Da du skrev innlegget om forelegget så virket det brevet fra purken var et skikkelig hjertesukk fra deg. Og hva er det med faren din? Greit nok at brevet ble slengt på bordet men det var nå fortsatt ikke fars brev? Og når nå far leste brevet så syntes han saken var så alvorlig at han bare måtte dele den med deg, og du måtte straks inn på freak for å ventilere over den "umulige" broren din?

Den boten er en fillesak. Jeg skjønner at det er summen av alt som gjør at det blir varmgang i huet hos dere. Men forsøk å chille litt. Pust rolig og senk skuldrene. Kanskje skjerper han seg aldri, men har er fortsatt din bror, og sin fars sønn. At dere går rundt å stadig blir skuffet og urolige, hvem hjelper det? Ikke dere selv, for dere jager dere opp og blir stresset. Og det hjelper jo ikke broren din.

Kanskje du skal forsøke å printe ut denne tråden og snakke med faren din? Kanskje dere sammen kan finne en måte å takle tingenes tilstand? Akseptere uten å dømme, være der som familie uten å kreve. Det er greit at dere kanskje egentlig ønsker å veilede og motivere, men skjer det hele tiden som en uendelig strøm av gode råd om hvordan han skal leve og takle livet og motgang så oppfattes det fort som om dere egentlig sier at han ikke er bra nok og alt han gjør er feil. Og kanskje er det slike følelser som gjør at han ikke takler livet sitt på best mulig måte akkurat nå? Det trenger jo ikke være familien som har påført han disse følelsene. Men om en først føler seg utilstrekkelig og har gjort endel feil valg, så blir en ekstra sårbar og var for hva endre rundt en tenker og sier. Og det har lett for å bli slik at alt en føler av motstand fra andre tolkes i værste mening.