Det er egentlig ikke adferdsmønstrene, men forventningen om at menn skal oppføre seg sånn, som er toksisk. Hvis du slår noen er ikke det toksisk maskulinitet. Hvis du opplever at det er forventet av deg at du skal løse problemene dine med vold fordi det gjør deg til en mann, så er det toksisk maskulinitet. Hvis du ikke føler behov for å snakke om følelser så er det ikke toksisk maskulinitet. Hvis du desperat trenger å snakke om det men har lært at ekte menn ikke sutrer, så er det toksisk maskulinitet. Altså en skadelig, og feil, oppfatning av hva maskulinitet er.

Kan du gi meg noen eksempler på at det blir brukt sånn? Jeg han ikke komme på å ha sett det. Hvis det er tilfelle, så er jeg enig at det er ikke bare lite konstrultivt med direkte kontraproduktivt. Hele poenget er at menn ikke er full i faenskap og at den oppfatningen av hva det vil si å være maskulin er toksisk.

Jeg kan være enig i at det går litt inflasjon i disse ordene, og at de blir brukt litt vel lettvint av og til. De refererer ikke nødvendigvis til noe iboende i menn, men til en kultur der menn kommer unna med å ta mer plass i mange sammenhenger. Det er en kultur både menn og kvinner opprettholder. Jeg har forresten traktor.

Dersom kvinner gjør dette fordi det forventes av dem at de er surmulete, fordi det å ta opp problemet direkte ville gjort dem ukvinnelige, da kan du kalle det et uttrykk for toksisk femininitet.


Som sagt, hvis det er kvinnerollen som definerer at de skal være surmulete og baksnakkende. Jeg kan til en viss grad være med på den, at kvinner forventes å ikke konfrontere direkte og heller ta det passivt-aggressivt. Det er isåfall en uheldig rolleforventning og noe man godt kan kalle toksisk femininitet.

Trange rolleforventninger er uansett skadelig for dem som presses inn i dem. Men ja, jeg tror nok at rolleforventningene til menn gir større "collateral damage", siden mye av det går på aggresjon og overdreven selvhevdelse. I tillegg tror jeg menns rolleforventninger er trangere enn kvinners, vi har tross alt en ganske lang tradisjon med å bryte ut av dem. Det er mye mer akseptert å være en "guttete" jente enn en "jentete" gutt.

Det gagner ikke å bruke kjønn som forklaringsmodell på alt individer foretar seg på godt vondt. Men av og til handler det om kjønn. Når f eks de fleste menn som tar livet sitt aldri har oppsøkt hjelp, så må vi spørre oss om hva det er som hindrer dem i å oppsøke hjelp. Hvis det er spesifikke rolkeforventninger til menn som gjør at de opplever skammen ved å trenge hjelp som verre enn å dø, da tror jeg det gagner dem at vi ser nærmere på akkurat den rolleforventningen. Og jeg for min del har ingen problemer med å kalle den toksisk.