Vel vi er jo alle død en dag. Og tid er jo relativt. Vi vet vi skal dø men i en hektisk hverdag er det jo ikke noe en tenker over. Og i ungdommelig overmot tror en jo nesten at en skal leve evig - eller det føles nesten slik. Men ettersom åra går og vi ser og oppdager vår egen sårbarhet så får mange mye tanker rundt døden. Og det i en normalsituasjon. Når kriser oppstår som nå så blir det jo slik at langt flere vil kjenne på sin egen dødelighet. Men vi kan jo ikke stoppe opp fordi om det er krise og tenke at nei nå er det kjørt. Vi har jo innebygd selvoppholdelsesdrift.

Vi får virkelig håpe at det ikke blir slik at det blir millioner av folk som dør av corona. Per idag er vi langt unna - men hva resultatet er om et ett år eller to vet jo ingen.