Jeg røyka daglig i mange herrans år og det ble en ond sirkel hvor jeg trengte det for å holde meg oppe psykisk, men som også ødela hjernens naturlige dopaminproduksjon som gjorde at jeg satt fast i et nedstemt og meningsløst humør hele tida (bortsett fra at jeg tenkte røykinga ga mening).

Jeg slutta pga andre omstendigheter (plutselige psykoser av å røyke) og etter 6 begynte jeg å føle jeg hadde fått en helt ny hjerne. Kunne føle mere, glede meg mere, nyte livet mere, fant mening i ting, så klarhet i ting og begynte sakte men sikkert å trives med livet mitt for første gang på alle de herrans åra. Fikk lissom en helt annen gnist og innså at jeg hadde vært ordentlig deprimert og ikke "bare" at jeg syntes livet var kjipt og kjedelig før. Det gjorde susen når hjernen begynte å produsere riktig naturlig mengde dopamin og serotonin igjen, en produksjon røykinga la lokk på og fucka opp.

Er en del år sida jeg røyka nå, fikk lissom ikke lyst engang igjen når jeg innså hvor bra jeg fikk det uten å røyke.

De første ukene er værst, og de første 3 mnd ligger presset der psykisk på å røyke igjen hele tida. Men etter det følte jeg meg bare freshere og freshere psykisk så lysta forsvant. Eller dvs den kom fra tid til annen, og fortsatt kan jeg en sjelden gang i blandt tenke at en joint hadde vært digg. Men fordelene med å ha slutta veier så mye mer opp for fordelen og ulempene med å røyke.