Når alt kommer til alt så støtter jeg hvordan dere gjør dette. Enda det gjerne ville gitt tråden en annen dimensjon og enda noen opplever det som "en fakeass tråd" at fyllaramblingen min og påfølgende diskusjon fjerne.

Julen er jævlig vanskelig for meg, og denne gang var det vel den verste julen jeg har opplevd siden stemoren min døde. Har aldri før opplevd å være helt knust og sengeliggende uten å være i abstinens eller på annen nedtur. Dette var første jul etter at jeg "stod frem" som narkoman, og jeg trodde virkelig ikke at så mange av familiemedlemmene ville totalt endre sin persepsjon av meg.

Det var som om jeg ikke lenger var en voksen person, og jule- og bursdagsgavene jeg alltid får på konto uteble. Jeg hadde med prototypen min, verdt over en kvart million, fordi den skulle vises frem ved neste familie (som er connected innen en av Norges mest anerkjente industrier). Det var ikke plass i bilen pga gaver og skitøy - så jeg endte med å bære den med meg på bussen, innpakket i en dyne. At jeg måtte jobbe hver dag - julaften inkludert - ble tatt imot som om jeg brukte tiden til å sitte å glo serier.

Dette har gjort meg langt mer klar for forsøke meg på en ny podcast i dag - nå har jeg ikke lenger den sperren som ellers kommer av respekt for deres skam. Dette blir litt personlig, men vet dere hva, jeg driter litt i det nå. Jeg har kommet til realiseringen av jeg har gått rundt og latt deres skam definere mine grenser for hva jeg kan si og gjøre. Jeg er ferdig med det nå, og jeg lurer på om jeg skal ta sjansen på å la dette overføres til den profesjonelle dimensjonen.

Jeg er møkk lei av å la andres fordommer definere min person, og jeg har som nyttårsforsett å la meg selv være meg selv uavhengig av hvilken dører som måtte lukkes av det. Verden er stor og historien min så enestående at jeg tror jeg kan la meg være meg. Enda 95% vil avskrive meg som søppel så vil de 5% som ikke gjør enda utgjøre en større populasjon enn hva jeg når frem til ved å late som om alt er rosenrødt.

Dette hanler ikke bare im mine egne ambisjoner. Dette handler om at jeg kan vise for verden hvordan det å være narkoman ikke nødvendigvis gjør en ute av stand til å fungere på andre måter - for ikke å snakke om inneha de riktige kjerneverdiene. Men for å kunne være ærlig, pålitelig, produktiv og sosialt fungerende så må andre ting være på plass. Hvis jeg kan bevise det at dersom narkomane gis de samme mulighetene, oppturene og utfordringene som folk flest - da blir de ikke nødvendigvis narkiser.

Den siste tiden har jeg virkelig prøvd å gå i narkomanes sko, for første gang, og jeg har totalt endret min forståelse for hvordan denne gruppen utvikler sine lite flatterende personlighetstrekk. Jeg har jo alltid ment at de bare måtte ta seg sammen og gjøre som meg - jeg klarte meg jo fint som narkoman - men jeg innså ikke at det i mitt tilfellet ikke var litt det samme. Dette ble litt dårlig formulert.

Eller, hva tenker dere?

Forøvrig så har jeg frustrert meg litt over hvor lite det har hjulet å være av heroin. Jeg føler meg ikke bedre for hver dag som går og jeg klarer virkelig ikke å gjøre noe produktivt. Kanskje tar det mye lengre tid, kanskje må jeg på rehab i et år før jeg kan fungere igjen.

Men jeg har vært rus(mis)bruker hele mitt voksne liv, og jeg har gjort en del ting som svært få andre evner - selv nyktre, ressurssterke og bemidlede folk. Så lenge jeg har penger til det så er rusbruken min like stabil som om den var foreskrevet av lege, og om det er det som må til for at jeg utmerker meg, vel, hva er da problemet? Så lenge jeg ikke kjører bil, noe jeg ikke gjlør ruset etter at jeg lovet en dommer det i '17.

Jeg lurer på om jeg skal legge ut litt kode jeg har skrevet de siste dagene hvor jeg har hatt penger til å være frisk og produktiv her - så kan dere se om det ser ut som rotet til en narkis eller om det er kode det går an å anerkjenne som litt imponerende. Må bare se om jeg kan få dne til å fungere uten å ha med deler som ikke kan deles.