Har skjedd litt forskjellig den siste måneden. Skal inn til utredning på et sykehus ila vinteren. Nå har jeg begynte å tvile litt på om jeg egentlig ønsker det. Å ha fastlegen å snakke med har hjulpet meg mye, men er litt redd for å bli innkoblet i psyk-systemet.
Føler meg i mitt livs beste form, selv om jeg enda ruser meg mer enn det som kan forsvares som "sunt".

Har også tenkt tanken, om jeg faktisk har bipolar lidelse, så vil jeg verken bli mer eller mindre bipolar av å få hjelp av proffe folk som har vært borti sånt før. Kan noen som har fått diagnosen komme med noen innspill her? Hvordan var livssituasjonen deres før, og hvordan ble den etter diagnosen? Ble det enklere å få hjelp? Ble forholdet til venner og familie annerledes etter du fikk diagnosen? Grunnen til at jeg spør om dette er fordi jeg kan faktisk være en drittsekk mot mine nærmeste når jeg selv ikke føler meg frisk. Jeg stenger meg inne og unngår all form for kontakt. Har heldigvis tålmodige venner, men jeg føler at jeg må "lære meg" å kjenne dem igjen etter at jeg har gått igjennom en dårlig periode.

Valgte du å være åpen om det? Er det noen som angrer? Har det ført til noen problemer å være stemplet som bipolar i journalen?


Ang symptomene mine som kan knyttes til bipolar lidelse, så lurer jeg nesten på om jeg har overdrevet til fastlegen min over hvor ille de depressive periodene mine egt er. Tro meg! Tidvis kan jeg ha det riktig jævlig, i lengre perioder der jeg kan føle meg verdiløs, jeg sover nesten ikke, får jeg først sove kan jeg sove i 20+ timer, og du får faen ikke liv i meg. jeg får gråteanfall, tenker kun på hvordan og når jeg skal ta livet mitt. Jeg kommer ikke til å gjøre noe utav de suicidale tankene, men det er nesten blitt ... naturlig for meg å tenke sånn.

Når jeg har det slik som jeg skrev over, så hender det at jeg moter meg opp til å bestille en legetime. Når dagen for timen kommer så har jeg i 9/10 tilfeller blitt friskere, og jeg føler kun at jeg sitter å lyver og klager over hvordan jeg opplever depresjon.

Også har vi andre perioder, hvor jeg har det "gøy". Da er jeg en jovial og kul fyr som blir blir veldig spontan, jeg ruser meg, jeg drikker mere, havner i tidvis absurde situasjoner, kommer ofte i kontakt med nye folk, bruker mye penger på tøys og jeg tar større risikoer jeg ikke kjenner meg igjen i til vanlig.


Alt dette har jeg snakket med legen om, med unntak av rusen.


Var helt rusfri i 2-3 uker etter jeg opprettet denne tråden, før jeg gikk på en heftig 3-dagers med sprit, tjall, pepper og piller. De 3 dagene var som en stor "boble", og jeg skjønte fint lite når jeg begynte å komme til meg selv igjen. Det var den trippen som fikk meg til å innse at det er altfor dumt å holde på sånn. Hvorfor gjør jeg dette? Jeg er 20 år, og har ført på meg alt dette på egen hånd. Jeg skal komme meg ut av dette på egenhånd og.

Det verste stoffet, nemlig amfen måtte jeg kvitte meg med først, og det går uten problemer. Ved studiestart i år brukte jeg det kun for å "klare" vanlige gjøremål, skolearbeid og jobboppgaver. Nå har jeg tatt 4-5 linere siden starten av november. Savner det ikke heller, sliter faktisk mer med å kvitte meg med hasjen. Sitter mye i hodet der, det er jo "bare" hasj. Har klart å trappe ned fra 4-5 dager i uken, til 1-2 dager. Og når jeg først røyker bruker jeg en brøkdel av det jeg gjorde for en måned siden.

Tanken på at jeg har et rusproblem har aldri slått meg tidligere. Ringte en hjelpetelefon her om dagen (i edru tilstand) bare for å fortelle noen at jeg nå innså at jeg har et rusproblem. Psykisk syk eller ikke, rusen må vekk. Helt vekk, i en lengre periode. Er på emma nedtur for øyeblikket, og med unntak av litt vin og øl er huset er tomt for rusmidler.

Jobber som bare det for tida, overtid nesten hver dag. Får tida til å gå og det hjelper veldig. Denne gangen skal jeg ikke bare være clean i noen uker, for så å bekrefte for meg selv at jeg er helt frisk og pigg, for så å begynne på med stuk igjen. Jeg tror ikke jeg noen gang kommer til å kutte ut rusen helt, men det ønsker jeg heller ikke. Men holdningen min til rus, og hva jeg blir av rusen må helbredes. Jeg ønsker et sunt forbruk, slik som det var før i tida... men det er en fjern realitet akkurat nå. En ting om gangen.