Dette blir mitt første innlegg her. Er en jente på cirka 73kg. For cirka 1 uke siden tok jeg MDMA for første gang sammen med en god kompis. Han hadde tatt det før, mens jeg har hovedsakelig røyket masse weed og tatt noe syre.

Alt lå til rette for at det skulle bli bra og jeg hadde lest mye/forberedt meg godt. Møtte uthvilt og nydusjet opp hos kompisen i 18-tiden. Tok første drop på 80mg. Tok vel cirka 35 minutter så merket jeg at kroppen hadde fått i seg noe, men følte meg bare tung i kroppen. Etter cirka 45 minutter delte vi en joint. I løpet av første halvdel av jointen kjente jeg virkelig at noe var på gang.
Jeg hostet av røyken og øynene mine begynte plutselig å renne veldig, som om jeg gråt. Jeg sa til kompisen at ´´nå vet jeg ikke om jeg gråter eller om tårene bare renner fordi jeg hostet, men det er skikkelig deilig´´. Så lo vi masse samtidig som jeg gråt. Like etterpå kikket jeg opp i taket, og i taket så jeg en strand. Blått, rolig hav, hvit sand og blå himmel. Det minnet meg om en idyllisk strand i Hellas, det var godt å se på. På vei bort til sofaen igjen skrudde kompisen min av lyset, og stranden som tidligere var fin ble nå dyster.
(nå tok jeg andre drop på 70mg og klokken var cirka 20:30, røyket også mer hasj)
Det var her det vonde startet. Jeg så et bilde av stranden jeg har vokst opp like ved. Ute på moloen, det var mørkt, kaldt og det blåste. Bølgene smalt mot moloen.

Jeg gråt og hyperventilerte. Følte at jeg var et barn igjen, og stod på kanten av moloen og kikket ned mot det svarte havet. Jeg lente meg frem og tilbake, tårene strømmet på.

Jeg var forvirret, redd og følte på en bunnløs sorg og tomhet som jeg aldri før har følt på. Samtidig følte jeg at mange brikker i livet mitt falt på plass. Lille meg stod fortsatt på moloen. Jeg var helt, helt nede i kjelleren. Tankene mine var et eneste stort kaos. Jeg var desperat, livredd for å aldri bli meg selv igjen. Det føltes som om jeg var langt nede i et depressivt helvete, samtidig som jeg var helt tom. Jeg har aldri hatt det så vondt før.

Kompisen min prøvde å muntre meg opp, og sa ´´se for deg den voksne personen som alltid har vært der for deg gjennom oppveksten. Den personen som gjorde det lille ekstra for deg, kjenn på hvor glad du er i den personen.´´
Da freaket jeg ut igjen. Jeg klarte ikke tenke på noen. Tankene mine beveget seg gjennom familiemedlemmer, lærere osv. Men jeg klarte ikke komme på en eneste person som var slik mot meg, som kompisen min beskrev. Plutselig gikk det opp for meg at jeg har vokst opp uten følelsen av trygge voksne rundt meg, og jeg ble kastet enda lenger ned i mørket (selvom jeg ikke trodde det var mulig)

Så plutselig, i noen sekunder, ser jeg moloen og lille meg som et maleri. Malt med røde og oransje farger, litt som Skrik. Det var utydelig og abstrakt malt, men jeg kunne enkelt se at det var meg på moloen ved stranden jeg vokste opp like ved. Plutselig tenker jeg, ´´det er jo meg som står der på moloen og ser ned på vannet. Det er meg, og da er det kanskje ganske fint allikevel´´. I et kort periode følte jeg meg tilfreds, men fortsatt tom og forvirret.

På et tidspunkt tok vi siste dropet og enda en j, og jeg ble bare sittende helt lamslått og tom i sofaen. All musikk var feil og jeg ville helst ha lyset helt av.

Senere på natten prøvde vi å kysse og ta på hverandre, siden vi har hørt at sex skal være veldig bra på emma. Jeg følte det ikke at all, selvom vi har hatt bra sex før, og måtte bare avbryte. Rundt 04 sovnet vi, og dagen etterpå var jeg uendelig sliten, forvirret og tom – men merkelig tilfreds.

Dette var ikke det jeg hadde sett for meg, og jeg innser mer og mer at jeg bæda ganske kraftig. Jeg fikk ikke den euforiske kjærlighetsfølelsen alle snakker om, det hele ble egentlig en ganske ubehagelig opplevelse.

Noen som har lignende erfaringer eller andre tanker om dette?