Dette blir for dumt.

Du vil at hunden din skal ha det bra, og du vet ikke om den får nok kalsium. Da er løsningen å avklare dette først. Du må først finne ut om det er et problem overhode og hvor alvorlig det i såfall er før du begynner å lete etter remedier. Dette nekter du å ta inn over deg, og insisterer på å skaffe bikkja mer kalsium. Hvorfor?

Men OK. Når du så har bestemt deg for å tylle i den mer kalsium, så må du først finne en egna kilde. Her har du bestemt deg for beinmel, og ignorerer alle andre forslag - så som kalsiumtabletter. Nuvel. Du har bestemt deg for beinmel, men vet ikke hvordan du skal lage det. Vel, det er lett. Du grovknuser beina, dersom de fortsatt er for grove må du finknuse de, og til sist maler du de til mel. For grovknusing kan du for eksempel bruke et hard underlag (ambolt, huggestabbe, asfalt, svaberg, stor stein eller lignende) og et egna tungt og hard objekt (hammer, øks, slegge, stein, vedpinne, eller tilsvarende) og slå. Hvis du pakker peina inn i en striesekk eller noe først, så er det en kjapp og enkel jobb. Eller du kan sage de i biter, knuse de i ei skruestikke, kjøre over de med traktoren... Kort sagt, det finnes løsninger. Deretter? Putt restene i en blender, ei kjøttkvern eller et dertil egna instrument, og mal de opp. Ferdig.

Men dette vil du ikke gjøre, for du har bestemt deg for å løse de opp med kjemikalier. Hvorfor? Gudene veit. Men dette har du bestemt deg for og du vil ikke høre annet. Først lurte du på om eddiksyre ville funke. Her ville jeg kanskje tenkt at det mest naturlige ville være å prøve, men du valgte å spørre. Hvilket svar fikk du da? Jo, at det ville funke (YAY!), men at det neppe ville være særlig bra for bikkja å ete det (NAY!). Og her er vi altså ved et viktig poeng: Du må finne noe som både løser bein og ikke utgjør en helserisiko for bikkja i etterkant. Vi har altså avklart at eddik ikke oppfyller det andre kriteriet. Jeg kan nå legge til at det samme gjelder svovelsyre og maursyre. Uansett hva du velger, om det så er noe som ikke er farlig for bikkja på grunn av anionene, så må du nøytralisere syrerestene etterpå (og da må du må homogenisere produktet grundig for å være sikker) av hensyn til tannemaljen. Dette er ikke helt trivielt å få til helt riktig, og det fremstår som en dårlig idé å prøve - spesielt siden du altså ikke har filla peiling på kjemi og biologi og nekter å ta noen form for input til deg. Og, selvsagt, at vi skar vekk fra riktig løsning for flere avsnitt siden. Jeg er derfor glad du slo dette syreprosjektet fra deg.

Men så følger du opp med å spørre om lut? Igjen, du kunne jo bare prøvd. Da ville du sett at lut ikke biter på bein. Men det gadd du bare ikke? Eller du kunne gjort et minimum av undersøkelser, så hadde du forstått at lut ikke løser bein uansett; det er ikke veldig avansert kjemi. Men det ville du ikke. Nå er det selvsagt slik at det finnes ting som både er farlig å spise og ikke løser bein. Lut er et slikt stoff. Det brukes i matlaging, ja. Men lutefisken skylles nå ganske grundig før konsum!

Det er selvsagt mulig å vaske ut lutrestene av hundematen du lager, men jeg skjønner veldig godt at AlF₃ ikke har tillit til deg i så måte: Så langt i tråden fremstår du som en trangsynt stabeis med en masse fikse idéer og manglende evner til risikoanalyse, og det er slettes ikke sikkert at dine eksperimenter kommer bikkja di til gode.

Det du burde gjøre er å spørre en veterinær om hvordan det står til med bikkja di, og hva du eventuelt bør gjøre.