De siste 2 årene har jeg ikke hatt noe livslyst eller glede i det hele tatt. Angsten har bare balla på seg, jeg er mer rastløs enn noensinne med tankekjør (spesielt forskjellige metoder jeg kan gjøre det slutt på og dagdrømming om å skade meg selv skikkelig.) og jeg klarer knapt å gå ut døra og møte folk. Jeg hører også stemmer en gang iblant, som oftest så er det bare noen som sier navnet mitt. Jeg var innom lukka og åpen avdeling for ikke så lenge siden, det eneste jeg fikk ut av det var imovane (jeg går gjerne et par dager uten å sove pga mareritt som jeg bråvåkner opp av i full panikkanfall pluss en generell vanskelighet for å sovne.) og div andre piller som ikke hjalp noe egentlig. De fleste interessene mine har gått i dass, ender som oftest opp med å sitte og glane på youtube eller lignende.

Jeg fikk et tilbud om å prøve behandling på DPS igjen, men jeg er ferdig med å være kasteball kjenner jeg. Jeg har vært i så mange utredninger, behandlinger, og samtaler med psykologer, leger osv at jeg nesten spyr bare jeg tenker på det. Det er ingen av de jeg har pratet med som har kommet fram til hva de kan gjøre, annet en samtaler, og det funker ikke for meg. Jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre. Hvis dette skal være livet mitt for alltid, har jeg ikke lyst til å fullføre. Jeg har gått tom for vilje. Alle sier det samme "Det blir bedre skal du se! bare litt til nå så blir alt fint." pisset som jeg er drittlei. Det har vært jævlig å leve siden jeg var barn, og det blir aldri bedre. Så nå sitter jeg her, og det eneste jeg har lyst til å gjøre er å plukke opp kniven og begynne å kutte meg igjen, da føler jeg ihvertfall noe annet i en liten stund.

hadde bare lyst til å lette litt på trøkket, beklager hvis det virker sytete, eller at jeg er full av "self pity". Kjør på hvis du har noe å komme med, eller lurer på noe.