Jeg skjønner at noen mennesker ønsker strengere grensekontroller og færre innvandrere inn i landet og alt det der. Jeg er ikke nødvendigvis enig, men det er jo et legitimt syn. Det medfører imidlertid en underlig dynamikk i det offentlige ordskiftet. Først kommer en periode der debattens fokus ligger på tall, statistikk og penger, og i slike saker er det lettere å være innvandringskritisk. I kjølvannet av slike perioder kommer det gjerne innstramninger i innvandrinspolitikken, akkurat som mange ønsket. Paradokset er imidlertid at når den nyervervede politikken anvendes i praksis så ser man fort at den får uproporsjonale, urettferidge, urimelige, absurde og hjerteskjærende utslag. Her trenger man ikke anstrenge seg så veldig for å finne nokså grelle eksempler på maktmisbruk, eller i det minste mangel på anstendighet fra politi og politikere - guttungen som har vokst opp i Norge og ble henta klokka to om natta av politiet for å bli sendt til et land han ikke har tilknytning til, mannen som jobbet som tolk for norske soldater i Afghanistan og fikk et utvisningsvedtak som takk for hjelpen, den papirløse flyktningen som ble arrestert på Nansenskolen da hun holdt foredrag om hvordan det var å leve som papirløs - om man faktisk mener at disse sakene (og alle de andre) er uttrykk for en politikk som synes nødvendig og hensiktsmessig, så kan man trolig enes om at myndighetene hadde vært tjent med å utvise litt mer takt og musikalitet i utførelsen. Men la oss la disse sakene ligge litt, og konsentrere oss om den siste saken i denne sørgelige rekka, Mahad Adib Mahamud:

Kort oppsummert går saken ut på at han kom til Norge som fjortenåring, fikk oppholdstillatelse og senere statsborgerskap, tok utdanning, stifta familie og jobber (i skrivende stund har han noen dager igjen) ved Ullevaal sykehus som bioingeniør. Kort sagt - skolebokeksempel på vellykket integrering. Men UDI er ikke så opptatte av integrering, og har nå valgt å inndra statsborgerskapet hans fordi de mener han ikke oppga korrekte opplysninger da han kom.

Denne saken er så hinsides på så mange plan at det er vanskelig å sette opp et oversiktlig dementi: De presenterte argumenter har ingenting med konklusjonen å gjøre, er i seg selv fullstendig meningsløse, ønsket resultat er opplagt umulig å realisere, og ville dessuten ha motvirket hele prosjektet hvis de lykkes - situasjonen er rett og slett kafkaesk. Jeg kan derfor ikke belyse den på noen annen måte enn å forsøke å punktvis ta tak i de enkeltpunktene jeg finner mest forstemmende. Her, i ingen bestemt rekkefølge:

• Det opplyses at de mener han har løyet om sin opprinnelse. Leser man mer enn ingressen kommer det imidlertid frem at de "mener å ha sterke indisier" for at han kom fra Djibouti og at hans "bevis for somalisk opphav regnes som utilstrekkelig". Etter dagens regler, vel å merke. I min bok er det stor forskjell mellom å si "i dag hadde ikke denne argumentasjonen blitt ansett som tilstrekkelig" og å kalle noen en løgner. Spesielt med tanke på at prinsippett om tilbakevirkende kraft står sterkt.
• Og dette med indisier... Uavhengig av juristenes tolkning av lovverket; er det noensinne rimelig å straffe noen basert på indisier alene?
• Dersom dette hadde vært et strafferettslig forhold ville det a) hatt en øvre strafferamme på bøter eller så, b) vært utført av en mindreårig og c) vært foreldet. Jeg skjønner at det er galt å lyve og at myndighetene ønsker at folk skal vite at løgn ikke funker. Jeg skjønner at å bli ferska i løgn (som uansett ikke egentlig er tilfgelle i denne saken) kan, og bør, påvirke en søknadsprosess. Men er inndragelse av statsborgerskapet en rimelig konsekvens for en spass liten 'forbrytelse'? Og rent moralsk, er det rimelig å holde en fjortenåring så til de grader ansvarlig for sine valg når vi ikke engang regner de som strafferettslig ansvarlige?
• Men det er jo ikke et strafferettslig forhold. Det er et av de infame 'administrative vedtakene'. Det er ille nok at politiet kan inndra førerrett og våpenkort uten å gå om en domstol fordi 'straffen' ved et prokuratorknep ikke regnes som en straff i ordets formelle betydning. Men et statsborgerskap? Det er fucka.
• Dersom oppholdet hans nå likevel skyldes feil i saksbehandlingen fra den gangen, er det da riktig å legge alt ansvar på mottaker? Ellers i rettspleien har man jo en gjennomgående tanke at den svakeste part skal tilgodesees.
• Staten har, meg bekjent, *ingen* mulighet til å inndra mitt statsborgerskap. Jeg kan, under visse omstendigheter frasi meg det, ja. Men de kan ikke inndra det. I Mahad sitt tilfelle er det imidlertid ikke slik. Men dersom noen statsborgerskap kan inndras, og andre ikke - følger det ikke da at landets borgere har en grunnleggende ulik rettsikkerhet? Denslags klinger ikke helt godt i mine ører.
• Hvis man bare tenker tall og penger, så ser vi lett at en fungerende arbeidstaker nå mister sin arbeidstillatelse og dermed jobben. De gjør ham arbeidsledig, men har likevel en plikt til å forsørge ham. Dette er virkelig en tap-tap-situasjon både for staten, sykehuset og mannen selv.
• De vil heller ikke få sendt ham ut av landet all den tid Djibouti ikke vil ta ham imot. Han har ikke djiboutisk statsborgerskap.
• Dette er virkelig kronen på verket; de gjør ham med andre ord statsløs. FN ønsker at ingen skal være statsløse og har en fin liste med resolusjoner med det i mente. Norge har vært en viktig pådriver for dette arbeidet i mange år, og har sterke forpliktelser på området... Norske myndigheter vil derfor aldri kunne sende ham ut av landet, og må (under)betale ham for å sitte på ræva resten av livet.
• Ingen tjener på dette. Alle taper. For meg virker det som om myndighetene bevisst lager en sak der ingen sak er å finne og gjør det de kan for å vise at man aldri, ALDRI er villig til å la nåde gå for rett - selv i de saker der man altså selv har oppkonstruert skylden. Jeg kan ikke se det som noe annet enn et PR-stunt fra politikerne, men man skal samtidig være ganske skrudd i hodet for å bruke mennesker som spillebrikker på denne måten. Den gjengse frepper synes sikkert dette er storveis, da.
• Myndighetene har vælgt å være fleksible der de burde være prinsippfaste (rettssikkerhet), og beinharde der de burde burde vært pragmatiske (gå etter eldgamle saker for å lage faen for en velintegrert fyr sik at de kan betale ham for å ikke jobbe (noe han selv ikke ønsker)).

Vi vet alle at asylsystemet er befattet med store problemer. Det ble opprettet for å hjelpe et lite antall mennesker (sovjetiske avhoppere og slikt), men har utviklet seg til å bli en viktig vei inn i europa for alle migranter - enten de er flyktninger eller ei. Systemet er ikke dimensjonert for formålet, og saksbehandlingen blir deretter. Hva kan kunne, burde og skulle gjøre med mennesker som ønsker å flytte på seg og hvorfor - det er en stor debatt jeg ikke orker å ta i detalj. Men, jeg kan si så mye at jeg ikke anser lover for å ha noen verdi i seg selv; de er bare et verktøy vi bruker for at samfunnet skal fungere. Dersom lovene gir urimelige resultater bør man dermed av moralske årsaker tolke de fryktelig avslappet inntil man har utbedret situasjonen og laget bedre lover. Ikke nitidig grave gjennom saker fra forrige årtusen i håp om å finne noen man kan bruke de mot. Det er bare douchy.

Avslutningsvis: Innledningsvis nevnte jeg denne dynamikken mellom 'talldiskusjoner' og innvandringsfiendlighet og 'sob stories' og sympati. Det er veldig uheldig at det er slik. Det gjør at selv de mest rabiate rasistene som ikke engang prøver å skjule sin heslige xenofobi lett kan avvise sine meningsmotstandere som irrasjonelle og følelsesstyrte. Men det er stor forskjell mellom å være følelsesstyrt, og å ta et rasjonelt valg der penger, og da særlig personlig økonomisk gevisnt, ikke er den eneste metrikken. Faktisk - Det er absolutt rasjonelt å ta prinsippielle valg der man opererer med flere faktorer enn bare penger. Hadde vi stått på prinsippene våre - de riktige prinsippene! - når lovene ble laget, så hadde de heller ikke fått slike sinnsyke utslag som dette her.