Men om man ikke ser det som et mål å forholde seg 100% rasjonelt til alle deler av tilværelsen, er det nødvendigvis idiotisk? Jeg snakker ikke om å motsette seg vitenskapelig fremgang og prøve å argumentere religiøst for å hevde objektive sannheter. Da driter man seg jo ut uansett.

Men om man omfavner vitenskap og rasjonalitet som kilde til objektiv kunnskap, men også tror på en annen dimensjon i livet? Er man automatisk mindre intelligent om man leter etter sin personlige mening med det hele med andre vertøy enn logikk?

Min påstand er at de fleste av oss gjør det, vi tar noen av de største valgene i livet basert på helt andre kriterier enn rasjonalitet og vitenskap. For eksempel hvem vi velger å skaffe oss milliongjeld og unger sammen med. De fleste av oss ønsker jo ikke en strengt vitenskapelig tilnærming til det. Er man da nødvendigvis helt fjern om man omfavner en eller annen religiøs opplevelse i livet sitt? Så lenge man forholder seg til det som nettopp det, og ikke prøver å påberope seg fasitsvar?