Jeg har i mange anledninger ønsket å slette denne tråden fordi dette er et veldig ømt og privat tema for meg. (U)heldigvis har jeg aldri fått gjort dette. Derfor tenkte jeg at jeg kunne komme med en oppdatering om hvordan ting faktisk har gått, slik at denne tråden kanskje kan være til mer hjelp for andre.

Kan starte med å si at jeg ikke har bodd hjemme etter mitt siste innlegg, med unntak av noen få måneder i slengen. Da jeg ble 18 flyttet jeg sammen med kjæresten min, noe som var en mirakelkur for meg! Der hadde jeg fred og frihet til å leve hverdagen min uten ekstra stress hjemmefra. Jeg gjorde det bra på skolen, og hadde en fritid hvor jeg hadde tid til både trening og venner. I tillegg var kjæresten søylen som holdte meg oppe da jeg var langt nede. Jeg var lærling på et sted hvor jeg mistrivdes sterkt, noe som tidvis gjorde meg veldig deprimert. Mistrivselen var noe jeg aldri klarte å snakke særlig om, noe som gjorde det ekstra tungt å fullføre lærlingtiden min. Fagprøven gikk heldigvis strålende, men valgte (av åpenbare grunner) å ikke søke jobb i etterkant.

Etter jeg flyttet ut fikk jeg mer fokus på meg selv. Jeg distanserte meg fra familien, noe som hadde både positive og negative sider. Til tross for at jeg hadde det mye bedre begynte jeg å slite mer både med skolen, og psykisk. Jeg ble deprimert, ensom, og innesluttet som fortalte lite til de rundt meg. Disse problemene valgte jeg å gjemme, i frykt for at ting skulle bli verre om jeg snakket om dem. De første årene gikk det svært fint å holde ting for seg selv, men de begynte gradvis å tynge mer og mer. Da det ble slutt med kjæresten, ble jeg motivert til å få en ny start. Jeg gav faen i alt hjemme, og flyttet alene til en ny by for å studere. Jeg fikk meg raskt venner, og hadde det i grunn veldig fint! Dessverre ble jeg aldri flink til å dele problemene mine, noe som gjorde at jeg på ny ble deprimert, og jeg begynte distanserte meg igjen. Kort fortalt begynte motivasjon og konsentrasjon til skole (og andre ting) å synke. Depresjonen ble større, og jeg lå ofte i sengen og grudde meg til å stå opp dagen etter. Dette har fått nok konsekvenser for å si det slik. Har nå slitt med depresjoner en god stund, men aldri vært tøff nok til å søke hjelp. Det er en evig ond sirkel som tynger mye.

Når det kommer til familien, hadde jeg lite kontakt med dem når jeg flyttet. Forholdet vårt ble mye bedre når jeg ikke var hjemme, og veldig mye av "aggresjonen" fra begge sider forsvant. Vi snakker ikke ofte sammen, men når vi først har kontakt (for det meste over telefon) har vi som oftes svært hyggelige samtaler. Likevel blir ting fort mye mer anstrengt når jeg kommer hjem på besøk, og jeg har derfor holdt "ferier" så kort som mulig. Man kan si det sånn at vi fungerer best med et avstandsforhold. Situasjonen er altså mye bedre hjemme! Jeg har jevnlig kontakt med lillebroren min, og han har det veldig fint, i likhet med moren min som har det mye bedre! Jeg har nå endelig smått begynt å åpne meg litt mer for familien, og jeg er et babyskritt nærmere det forholdet jeg alltid har ønsket å ha.

For min del var det absolutt riktig å flytte! Jeg har nå et greit forhold til familien, selv om bare ses 1-2 ganger i året. Jeg har det generelt bra med både jobb, studier og egen leilighet. Jeg angrer likevel på at jeg aldri fulgte råd mange av dere kom med. Jeg skulle ønske jeg snakket med lege/helsesøster, eller en annen voksen. Jeg skulle ønske jeg lærte meg å snakke om problemene mine, isteden for å gjemme dem eller skyve de vekk. Om noen andre befinner seg i en lignende situasjon, håper jeg derfor de klarer å finne noen å betro seg til, uansett hvor skummelt det måtte virke.
Nå skal jeg ikke påstå at situasjonen hjemme har skyld for at jeg nå sliter psykisk, men jeg vil heller få fram at det er viktig (og ikke minst befriende) å kunne dele ting som føles vanskelige.