I den senere tid har vi hatt en del dopingsaker i Norge. Den eneste jeg kommer på, der utøveren innrømmet å ha gjort noe skittent, var en fotballspiller på HamKam, Sveinung Fjeldstad. Han innrømmet å ha tatt noen tabletter han fikk av en kompis, men hevdet å ikke ha gjort det bevisst.

Så hadde vi saken om Stian Grimseth. Vektløfteren som ble tatt på bakgrunn av at kosttilskuddet hans inneholdt Nandrolon. Dette endte til slutt med et forlik, der produsenten ga han en solid sum i erstatning. Dermed var det altså uforskyldt for Grimseth. Det internasjonale vektløfterforbundet har vel også gitt uttalser om at de også anser Grimseth som uskyldig, men at han likevel måtte være utestengt for ikke å dra fordel av dopingen.

Eirik Tysse greide som kappgjenger å bli tatt for CERA. Han var selvsagt helt uskyldig, og det var ikke måte på hva slags bortforklaringer han kom med. Blant annet var det oppstått fordi testen var for dårlig, og fordi han hadde hatt mye jern i kostholdet på et høydeopphold. Han hevder fortsatt sin uskyld, og var kontroversiell deltager i OL både i London og Rio.

Martin Johnsrud Sundby dundra i seg mata ti ganger av døgndosen Ventoline i forstøvermaskinen, kort tid før en konkurranse. Sundby hevder selv at dommen er dypt urimelig. Hvor urimelig det er å bli utestengt fra langrenn på sommeren vet ikke jeg, men i alle fall. I denne saken var skiforbundet altså helt uten forståelse. Det var legen, og legen alene, som ble tillagt alt ansvar. Legen baserte sin administrasjon, instruksene til Sundby, på noen diffuse studier av KOLS-pasienter.

Noen måneder etter at Sundby-saken blir kjent, er det altså Johaug. Den kvinnelige superstjerna, reklameplakaten og erkenorske langrennsjenta. Forklaringen er også denne gangen at det er bare legen sin feil. Legen har kjøpt en krem/salve på et apotek. Journalistikken viser at det står digre skilt på pakken, at det står oppført dopinglistet stoff på selve tuben, og at dette har vært påbudt i Italia siden 2003.

Gravende journalistikk utenlands har tidligere fremlagt konkrete beviser på veldig merkelige ting med norske utøvere. Blant annet en markant økning i antallet røde blodlegemer, en økning som ikke finner sidestykke hos andre tester. Dette er det vanskelig å forklare med naturlige fenomener. Selv om Frode Estil, en av utøverne som er "mistenkt", hevder at det var fordi han gjorde spesielle grep med høydetrening...

Jeg er av den oppfatning om at hver eneste langrennsløper som gikk World Cup, OL og VM for alle nasjoner på 90-tallet, var breddfulle av EPO. Dette ble kunstig fremstilt i 1989, og det var først i 2000-2001 at det kom skikkelige tester som påviste bruken. Om man skulle bli tatt for dette på nittitallet, måtte man altså tas på fersken med substamsen. Et eksempel er Festina-skandalen, som fullstendig havarerte hele Tour de France i 1997. Året før vant Bjarne Riis oppsiktsvekkende, og innrømmet senere at han var dopet. Her gikk det faktisk så langt som at løperne protesterte mot at Politiet hadde razziaer mot dem, og at det ble tatt dopingprøver... Så utbredt var det altså i sykling. Å tro på at det ikke var like utbredt i andre utholdenhetsidretter blir litt naivt.

Naivitet om at Johaug må være uskyldig, fordi hun gråter hjertelig (nesten påfallende), skylder på legen (det gjør jo alle som blir tatt) tror ikke jeg på. Jeg tror likevel på AntiDoping Norge, og regner med at de vil komme til bunns i saken. At de burde gjennomføre en større etterforskning av langrennslandslaget ser jeg også som naturlig, på bakgrunn av de holdinger som vises frem.

Noe er riv ruskende gærent. Jeg har gledet meg så mye med norsk skiidrett, etter å ha fått interessen igjen med Petter Northug. Kongen av Mosvika har gjort langrenn kult. Hopperne leverer i en spennende konkurranse, som nå desverre har blitt litt for komplisert med alle vindmålingspoengene, og alpingutta som raser nedover i livsfarlig fart. I vinter vil jeg ha lite glede av å se det norske langrennsjentene, antagelig vil jeg heie på Jessica Diggins. På herresiden kan jeg fortsatt holde med Petter fordi han er jo faktisk ikke på landslaget, og når alt dette kommer frem, tror jeg det er et godt valg.

Finnene rakna først og fremst fordi dem ble tatt, på fersken, på hjemmebane i sitt eget VM. En ydmykelse som var så sterk at Mika Myllylä regelrett drakk seg til døde (en fylleulykke i hjemmet). Armstrong ble aldri tatt (eller, han ble tatt men det ble dekket over) først og fremst fordi andre ble tatt, og begynte å prate. Dermed tårnet det seg opp med avsløringer. I skisporten har det ikke vært den samme greia. Steffen Kjærgaard ble ikke tatt, men knelte under presset av at "alle andre" begynte å innrømme at de var dopa.

Når flere av de norske langrennsutøvere sier rett ut at de har fått astmamedisin, som absolutt ikke er prestasjonsfremmende, for å være i stand til å prestere i konkurranse. Da ser jeg det som små drypp i det jeg er redd er systematisk doping i form av mildt misbruk av Ventoline i det norske laget...