Ser det er forskjellige meninger om at jeg enten burde gå på "krigstien", bryte all kontakt ELLER være den bedre part og eventuelt invitere foreldrene mine på middag igjen når jeg har fått alt på stell igjen.

Dette er noe jeg har tenkt godt gjennom, en stund.
Etter at både jeg og foreldrene mine har mistet tilliten til hverandre, føler jeg selv at jeg burde være den bedre part.
Ønsker ikke selv å legge skyld på hverken far eller mor, selvom de begge åpenbart er hjernevasket (på et eller annet vis).

I første rekke ønsker jeg å få til en Stabil bosituasjon og bevise for dem at jeg kan være selvstendig uten hjelp. Dette har jeg allerede vært i 4 år (VGS + militæret) men tydeligvis er denne Narkosaken nok til at de vil ha meg vekk innen 2 dager.
Har erkjent for meg selv at dette er noe jeg skal klare, både for å bevise for dem og meg selv at jeg ikke er så bortkjemte som de tror.
Da er krigstien det beste (ihvertfall de 2 første månedene, før jeg får ALT på stell), og når alt er på plass med leilighet, 100% jobb og en psyke som er stabil skal jeg faen meg vise dem at jeg er mye bedre enn dem. Da skal jeg først finne en midlertidg løsning, uten å tenke på mas og kjeft fra faren min, og etterhvert greie å finne en langsiktig løsning, før jeg ber dem på middag og forteller om alt som er forbedret i livet mitt.

Kanskje de da vil angre på at de har kastet meg ut på kort varsel. Kastet meg ut av livet sitt. Gitt meg opp når jeg selv har vært på mitt verste. Nektet å stå opp for meg når jeg trengte det som mest. Jeg skal for faen ha på meg den fineste dressen jeg har. Diske opp med den beste middagen de har smakt på år og dag. En leilighet så ren og fin at de kunne fødet på den. Og en selvtillit, som gjorde at de følte de ville gjøre alt for å få den gutten tilbake til hjemmet sitt igjen. Håper de angrer på avgjørelsen de har tatt.
Alle kan gjøre feil i livet, selvom det er lite gjennomtenkt eller noe du har jobbet med over lengre tid.
Som 20 åring har jeg antakeligvis 60 år igjen av livet mitt, og det viktigste for meg nå er å heve meg over dem, for enhver pris. Vise at jeg er bedre enn dem på ennhver måte. Overbevise meg selv om at jeg aldri skal gjøre det De har gjort, mot mine egne barn (i fremtiden), og være den beste utgaven av meg selv. Når jeg vet selv at jeg kan gjøre feil og rette de opp igjen, skal jeg bevise for foreldrene mine at de valgene de tok som gjorde at jeg måtte kjempe mot alle odds, var en belastning for meg, og at den feilen de selv gjorde var større enn det en ungdom gjorde i en ugjenntenksom handling.
Man lærer mens man lever, og hvis man ikke får lov til å gjøre ett feilgrep i sine ungdomsår, når skal man gjøre dem?

Ingen er ufeilbare. Det har jeg forlengst forstått.
Gjør det du selv mener at livet ditt trenger, for å dytte deg selv videre i den retningen du ønsker. Havner du utfor stien, sørg for at du havner på rett vei igjen. Vis for alle rundt deg at planen din fungerer og at du ikke trenger råd rundt deg. Fuckings bedrevitere kan dra til helvete med sine egne forkastelige moraler og verdier!!