Nei, det må være skjellig grunn til mistanke, og det må foreligge en rettsavgjørelse om å initiere overvåkning.

Å be om et slik virkemiddel være bortkastet tid, fordi det er 100,0% sikkert at de vil få nei. Og ja, et så ekstremt tilfelle ville jeg også ansett som et sykdomstegn, men når det er snakk om tilfeller hvor det ikke er garantert at Stortinget vil gi avslag, anser jeg det som helt naturlig at politiet opplyser om og begrunner sine ønsker, og lar Stortinget – som representerer befolkningen – avgjøre om dette er akseptabelt veid opp mot personvernhensyn.

Jeg har ikke satt meg altfor mye inn i alle detaljer her, men på meg virker det mer som å oppdatere fullmaktene til å samsvare med den teknologiske utviklingen. Det hjelper ikke så mye å kunne avlytte fasttelefoner og lese gjennom brevpost når alt går på e-post, chatteklienter og mobiltelefoner. Dessuten fokuserer jeg vesentlig mer på om anledningen til bruk av overvåkning som etterforskningsverktøy står i en rimelig balanse med den alminnelige borgers personvernrettigheter, enn om fullmaktene over en viss tid har blitt utvidet eller innskrenket. Dersom situasjonen er slik at den faktiske balansen vipper mot overvåkningsbehovet, vil det nødvendigvis være riktig å utvide fullmaktene, uten at det kan tas som tegn på at vi marsjerer monotont og bestemt mot en utsletting av personvernet.

(Og for ordens skyld: Jeg er ikke nødvendigvis enig i alle aspekter av reglene, men poenget over er ment generelt.)