Det har han rett i, men det er ikke et spesielt interessant poeng. Lover og regler er basert på en rekke hensyn som ikke nødvendigvis gjør seg gjeldende i enhver situasjon. Samtidig er virkeligheten alt for kompleks til at loven kan fange opp alle tenkelige situasjoner. At utroskap ikke er forbudt ved lov kan man lett forstå, siden det handler om livets gang og personlige valg for den som eventuelt er utro. Det er ikke bare personen som blir bedratt man må ta hensyn til, men også alle andre involverte. Det er en for kompleks situasjon til at et forbud kan fungere.

Å drive overvåkning av noen er en langt enklere problemstilling. En part begår et overtramp mot en annen. Det er en smal sak å forby ved lov. Det betyr imidlertid ikke at man kan sette likhetstegn mellom lov og moral i alle situasjoner som kan oppstå i virkeligheten. I nære relasjoner kan utroskap oppleves som et langt større tillitsbrudd enn snoking på facebook, selv om man utifra loven skulle tro at det egentlig er helt greit. Men er det loven som skal definere hva som er god moral? Nei. Loven er et forsøk på å lage en moralsk veiviser, men den definerer ikke moralen. Å argumentere for det er som skalere ned et HD-bilde til du ser pixlene, og deretter forsøke å skalere det opp igjen. Masse informasjon har gått tapt. Det er med andre ord et utrolig tynt argument å henvise til lover for å legitimere et moralsk standpunkt. Det er alt for enkelt. Vi trenger loven av praktiske årsaker, men i en debatt om moral fungerer den mer som en intellektuell begrensning enn noe annet.

Det eneste riktige å gjøre i en problemstilling som dette er IMHO å erkjenne at det ikke finnes noen moralsk fasit, kun gode, praktiske råd.