Hvilken: "Parkinsons law: The pursuit of progress" av Cyril Northcote Parkinson.

Hva: En samling korte, humoristiske essays om hvordan og hvorfor styring og ledelse ikke fungerer som det skal.

Hvorfor: Jeg fikk låne den.

Hvordan: Dette har blitt en klassiker, og det med rette. Alle essayene er veldig korte, og tar for seg ett enkelt poeng hver. Hvert av disse er en årsak til hvorfor styring og ledelse, forretningsliv og byråkrati ofte blir håpløst tungrodde og ineffektive. Konsepter som at "alt arbeid ekspanderer til å fylle tilgjengelig tid" og bikeshedding kommer fra denne boken. Han skriver svært underholdende, men jeg synes han tidvis blir litt flåsete. Men alt i alt er det en god bok som det er verfdt å lese.

---------------

Hvilken: "Dune" av Frank Herbert.

Hva: Science fiction. En ung adelsmann havner på ørkenplaneten Arrakis og må overleve i en verden bestående av intriger, urfolk, krig, et ekstremt fiendlig klima og sandormer.

Hvorfor: Et belest familiemedlem forsøker å tette noen gapende hull i min allmenndanning.

Hvordan: Denne boka likte jeg svært godt! Ikke bare er selve historien spennende, men her er også sterke elementer av religion, politikk, økologi og antropologi flettet inn i historien - og i hverandre. Forfatteren må ha gjort en helt utrolig mengde research og samtidig hatt et godt overblikk over hvordan mennesker og samfunn fungerer og hvordan ulike elementer henger sammen og påvirker hverandre. Her er mange motsetninger der ørkenens brutalitet og skjønnhet ligger som et bakteppe for alle de andre. Boka er svært sammensatt og kompleks. Språket er også veldig fascinerende. Det flyter godt og er lett å lese, men er tidvis krydret med poesi. Innimellom får jeg imidlertid inntryk av at boka er skrevet som lyrikk i utgangspunktet og så 'oversatt' til prosa. Det gir en suggerende, flytende følelse som er vansikelig å beskrive, men det passer svært godt til handlingen og gjør at man nesten kan føle at man vandrer rundt i ørkenen om natten med lange, glidendne skritt...

---------------

Hvilken: "Paradise Lost" av John Milton

Hva: Syndefallet fra gammeltestamentet skrevet på episk form.

Hvorfor: Et av litterturhistoriens absolutt mest berømte verk, og det henvises til det nesten like ofte som man ser Shakespeare-referanser. Jeg ville vite hva det gikk ut på.

Hvordan: Denne boka er vanskelig å vurdere: Temaet er syndefallet, og selv om Milton hevder at han forsøker å "... justifie the wayes of God to men" så oppnår han lite annet enn å understreke hvor perverst kristendommens fundament egentlig er. Videre er det vanskelig å legge fra seg sitt moderne verdensbilde og dermed unngå å bli provosert over hans holdninger til frihet, kvinner og rettferdighet. På den annen side viser han tidvis utmerket forståelse av hvordan mennesker tenker og handler og rettferdiggjør sine handlinger, og disse passasjene er tidløse. Boka er delt opp i tolv bøker, og i I og II er det Satan som er hovedpersonen. Disse to er ekstremt interessante, og anbefales på det høyeste, selv om man skulle finne at det er for mye å lese hele boka. Språk: Selv om engelsk fra 1700-tallet er kurant nok å lese, så er det såpass mange utdaterte begreper eller ord som har endret betydning og stavemåte at det blir mer tunglest enn det trenger å være. Den episke stilen er også veldig ulik moderne litteratur. Det er imidlertid opplagt at Milton er en versesmed av rang, og hvis man interesserer seg for lyrikk generelt og metrikk spesielt er dette alene grunn nok til å lese den.