Til trådstarter.

Det er absolutt ikke uvanlig at folk begynner å slite med angst og depresjoner når de begynner å studere eller begynner med stillesittende arbeid. Grunnen til det er at man da går over i en livsstil som senker stoffskiftet slik at kroppen ikke lenger produserer nok neurosubstanser til at man føler ro og velvære.

Dette er ikke en sykdom men snarere signaler som kroppen gir oss som et varsel på at det nå er på tide å bevege på seg for å vedlikeholde muskler og ledd.

Den kyniske legemiddelindustrien påstår attpåtil at når det kribler i bena på folk, så er det også en sykdom (Restless-leg-syndrom) som må behandles med Dopamin. Men det blir omtrent som å behandle sosialangst med alkohol eller Valium, dvs. det blir bedre før det blir verre.

Jeg kjenner meg godt igjen i historien din. Da jeg begynte å arbeide i industrien med stillesittende arbeid, opplevde jeg akkurat det samme. Tilslutt måtte jeg gå til lege og få utskrevet Benzodiazepiner som etter noen måneders bruk gjorde det hele flere titalls ganger verre. Jeg gikk deretter på ulike medisiner i over 30 år før jeg leste meg litt opp på hvordan nervesystemet fungerte og fant ut at jeg like gjerne kunne behandle meg selv ved å forandre livsstil. Dvs. å spise bare sunn mat og bevege på meg mesteparten av dagen.

Jeg begynner dagen med en times Yoga før frokost, spiser så en blanding av sunn ris, en boks tunfisk og mosete grønsaker. Fortsetter så dagen med å spise med et par timers mellomrom og trener i korte økter fordelt utover dagen. Går flere timers tur i fjellet eller skogsterreng, og når kvelden kommer kan jeg legge meg til å sove uten å bruke en eneste pille.

Det sier seg selv at det aldri kan bli laget noen medisiner som kan helbrede dette som legene kaller for sykdom. Disse medisinene kan gi en midlertidig følelse av ro og velvære, men dersom man ønsker å være i balanse må man desverre arbeide for det. Fysisk arbeid gir ikke like høy status og like stor inntjening som enkelte stillesittende yrker, men så betaler man heller ikke den samme prisen i form av dårlig psykisk helse heller.

Jeg klarer meg i dag uten å bruke noen som helst form for substanser, ikke engang kaffe eller te står på den daglige menyen min. Jeg velger da heller å holde meg unna sosial aktivitet, da dette som oftest fører til at man må bruke et eller annet for å takle presset.

Så valget mitt var egentlig ganske enkelt. Skulle jeg fortsette med medisinbruken og sitte å vente på at det skulle skje et under, eller skulle jeg ta fatt på arbeidet som gjorde meg til et roligere og mer avbalansert menneske? Jeg er i dag overbevist om at det første aldri hadde kommet til å skje, og jeg angrer ikke et sekund på at jeg la om livvstilen min for en del år tilbake.