Tusen takk for svar alle sammen! Er vanskelig å få svart alle sammen individuelt, men setter virkelig pris på det! Det er definitivt uvirkelighetsfølelsen og nummenheten som er verst akkurat nå. Føles som jeg går rundt som en zombie på autopilot og tiden bare går fra meg. Føler meg helt lost og alt føles håpløst. Føles ikke realistisk å tenke at ting blir bedre, men føler meg lettere nå når så mange sier at dette ikke er permanent! Det er ikke en konkret grunn til at jeg ble deprimert som jeg vet om, men har opplevd mye som barn og ungdom, blant annet foreldre som kranglet og ble skilt, rettsaker osv og mye sånt.. Pratet også med psykolog som barn i forbindelse med skilsmissen, og tok dette veldig tungt. Kan hende at det jeg har opplevd tidligere har utløst en depresjon, men sånn som det er nå kan jeg ikke peke på en spesifikk grunn til at det er slik. Har gått til psykolog i over 1 år, og har aldri fått noen positiv effekt av samtaleterapi. Det med medisinen osv blir fulgt opp av en lege, så jeg regner med at jeg må gi medisinen litt mer tid og hvis det ikke fungerer blir jeg sikkert å bytte til en annen type

Hører sjeldent om folk som har blitt 100% fri fra depresjon da, det er delvis dette som gjør meg veldig motløs, fordi jeg vil bare bli med selv igjen. Hører som oftest kun at ting blir bedre. I en periode hadde jeg selvmordstanker, men nå ser jeg mest på det som en alternativ løsning hvis dette vedvarer. Tror det er det lille håpet jeg har om at ting kanskje blir bedre som gjør at jeg enda er i live