Jeg ber instendig om at dette ikke blir en tråd hvor vi diskuterer hverken islam, innvandring eller multikulturalisme. Dette handler om definisjonsmakt, og hvordan jeg opplever at vi i dag prøver å redusere meningsmotstandere til ting som fascister, mobbere og nettroll – begreper få vil vedkjenne seg med.
Mitt første eksempel er en kronikk av Nasir Ahmed,
Mediene er for opptatt av hijab. Dette er et slags oppgjør med medias dekning av Hadia Tajiks forslag om hijab-forbud i barneskole. Egentlig et interessant utgangspunkt, da jenter som bærer hijab i barneskolen virkelig hører de ytterste sjeldenhetene til. Dessverre dreier han kronikken inn på hvordan denne dekningen gir, det han kaller, mobberes holdninger et sterkere fotfeste i samfunnet:
I ei tid da netthets blir dominerende i sin kraft, er dette svært skuffende og faktisk ti steg tilbake i kampen mot «nettrollene». Ja, det stemmer. Selv om jeg ikke har empiriske tall eller forskning til grunn som kan begrunne min påstand, så har jeg en oppfatning om at et slikt debattklima gagner bare dem som sitter i «kjellerleiligheten» sin, og viser sin dominans overfor norske muslimer som de har en forakt for. Å gi «hijab» og deres tilhengere og motstandere så mye oppmerksomhet gir mobberne og deres holdninger et sterkere fotfeste i samfunnet. For en vanlig leser som i disse dager er mest opptatt med juleforberedelser, er ikke det så betydningsfullt hvorfor «hijab» er viktig for noen eller ei. Så lenge den ikke blir påtvunget, er det bare et hodeplagg.
Her skaper han et ynkelig bilde av de som er i mot hijab. De er altså mobbere med "forakt for norske muslimer" og nettroll (som jeg forbinder med det å drive hets) ved å komme med legitim kritikk av islam? Samtidig skriver han i siste avsnitt at disse mobberne har "forvridde virkelighetshetsbilde[r]".
Neste eksempel er også en dagsfersk kronikk.
Nå må dere våkne, av Geir Tangen. Denne kronikken har et virkelig godt budskap, hvor Tangen roper ut om en skummel, høyreekstrem bølge over store deler av vesten. Samtidig faller kredibiliteten hans når han skriver:
Å omtale dem som avskum, rotter, udyr, og pestlignende sykdommer. Å dyrke mennesker som begår alvorlig kriminelle handlinger, og som er villige til å drepe uskyldige uten rettmessig dom, er fascisme. Slutt å skjule dette bak fine ord som islamkritikere, innvandringskritikere, konservative kristne og terrormotstandere.
Nok en gang ser jeg et forsøk på å redusere det å ha legitime meninger til å nærmest være en voldelig rasist. Tangen har nok derimot også et poeng. Regelrette rasister og fascister omtaler seg dessverre ofte bare som islamkritikere, noe som uten tvil har bidratt til at dette begrepet har blitt så betent.
Jeg er ikke noe utpreget islamkritisk, men jeg får økende sympati med flere som er det. Hvordan skal man komme med legitim kritikk når man blir møtt med slike utsagn? Tar vi ikke disse debattene på alvor, er jeg redd for at vi bidrar til mer ekstreme holdninger hos de som blir holdt nede av slike diskursive praksiser. Min mening er at vi må skille mellom religionskritikere og høyreekstreme rasister, på samme måte som vi skiller mellom muslimer og radikale islamister.