Problemet med Vestens krigføring i Midtøsten, er mangel på en klar plan etter fi er uskadeliggjort. Det oppstår et maktvakuum som hvem som helst kan fylle, gjerne den sterkeste part. Det at vi forventer at befolkningen i disse landene automatisk skal opprette velfungerende demokratier, er ekstremt naivt. Det gjelder også den delen hvor vi også forventer at befolkningen skal stå i takknemlighetsgjeld til oss, fordi vi befridde de fra en, i våre øyne, tyrann.

Det vi i realiteten har gjort, er å fjerne en statsleder som ga stabilitet og en viss trygghet, mens vi på veien har drept fedre, brødre, sønner og sivile, og skadet skoler, sykehus, infrastruktur og andre ting som er viktig for at et land skal fungere. Og i enden av denne veien, dukker det opp en ny tyrann, som igjen setter oss tilbake til start. Eller enda verre, noen som er en større tyrann enn hva som var der i utgangspunktet. Hvis vi hadde spurt en iraker i dag: "Hvem ville du hatt som leder, Saddam Hussein eller IS?", tror jeg svaret er ganske åpenbart.

Hvis vi nå oppretter en felles støtte til Assad, med krav om at han løsner opp på de demokratiske prossesene i landet og gir landet en viss rettsikkerhet, tror jeg vi kan slå ned IS i løpet av kort tid. Hvis vi samtidig får et mandat fra FN, og gir oppdraget til den Arabiske Liga om å bevare freden, har vi en legitimitet fra hele befolkningen i verden. NATO og Russland bidrar med alt vi kan av personell, flystøtte og materiell, samtidig som en FN-styrke hovedsaklig fra landene i området rundt, kan vi komme langt på vei med å opprette stabilitet igjen.

Vi har et dysfunksjonelt Sikkerhetsråd som ødelegger enhver fornuftig måte å komme til en diplomatisk løsning på konflikter i deler hvor Vesten, Russland ellre Kina har motstridene interesser. Nå ser vi at konflikten i Syria strekker seg langt inn i Europa, så da må vi fire på kravene våre ovenfor Russland i Sikkerhetsrådet. Assad får bli sittende, om han går med på noen innrømelser som nevnt ovenfor.