Slenger meg på samme opplevelse som dere gutter, alt jeg sitter igjen med etter alle de fine kveldene og å føle at hasj gir meg den perfekte rus er angst etter jeg trekker. Av og til føles det ut som jeg skl stryke med, og jeg kan bostavelig talt se hele brystet mitt hoppe frem og tilbake. Sitter ofte og tenker på de fine kveldene og opplevelsene jeg hadde med hasj, enten det var å sitte med venner og høre på musikk eller å dra på turer i skog og mark for å bli slikket av solen og hasjens deilige rus og tankegang. Alt jeg får av rusen nå er angst, klarer ikke å flytte fokuset på noe annet om jeg så gjør noe som gir meg mye adrenalin under sessionen. Triste saker, men klarer nå å reflektere over hvordan røykingen påvirket meg før på en måte som jeg ikke så da. Jeg vil kunne røyke igjen, en gang i blant for å sette prikken på i-en om vi er på tur f.eks, men takker alltid nei fordi jeg vet hva det ender med. Jeg prøvde å røyke daglig i nærmere to mnd. etter jeg begynte å kjenne på denne angsten fordi jeg trodde kanskje jeg ville "venne" meg på det og at hodet ville lære set at rusen ikke er noe farlig og eventuelt det ville gi se. Nesten litt skremmende å tenke på hvor mye jeg gikk igjennom for å prøve å oppnå dette, men dagen jeg tenkte at dette funker ikke klarte jeg uten noen problemer å slutte cold turkey. Og her sitter jeg den dag i dag, like nyktern som den gang.

Kjedelig og litt trist tanke at man muligens aldri vil få føle på den gode, spennende og nostalgiske følelsen.