Har selv erfaring med venner som har slitt med kronisk sykdom.
Det kan ofte skje at pasienten virker "selvopptatt" og uengasjert
i "normale" menneskers opplevelser. Dette er noe han selv ikke
nødvendigvis tenker over, men kan være et resultat av det som
sikkert kan være et relativt stillestående og rutinepreget liv.

Jeg har selv opplevd at venner/familie med sykdom synes det
kan være vanskelig å forholde seg til andre, særlig folk som ikke
er en fast del av hverdagen. Mitt inntrykk er at det er vanskelig
å takle situasjonen som pasient i forhold til "friske og oppegående" -
at man konstant er den "syke og svake" og at de kan føle seg
stakkarslig og "mindre verd".

Det kan nok være at han ikke orker det sosiale selv om han egentlig
har veldig lyst, og at han synes det er vanskelig å erkjenne dette
overfor deg. Han har kanskje dårlig samvittighet?

Mitt tips er at du gir av deg selv i passelige doser - bedre med
kvalitet enn kvantitet. La ham bestemme premissene, kjør et "easy"
opplegg.