I slike diskusjoner er viktig at en ikke glemmer at det er en hel haug av forskjellige psykiske lidelser. Og for svært mange av lidelsene så er en nesten nødt til å snakke med fagfolk for å få hjelp. Om du er deppa fordi dama dro, da er det forståelig for både deg og den kameraten som prøver å hjelpe deg.

Men om du feks har PTSD, bipolar lidelse eller kanskje schiofren paranoia så tror jeg ikke du vil få mye vettugt ut av å snakke med en venn. Ei heller om livet ditt egentlig er kjempebra på alle fronter, med sikker økonomi, ok bolig og jobb og en partner du trives med. Om alt er bra og du likevel er deprimert hvordan skal da en helt vanlig fyr hjelpe deg videre i livet?

Jeg tror at du tar for lett på dette, at du tenker på feks depresjoner som å være lei seg, eller være trist fordi noen nære har lagt på røret. Det er helt normale reaksjoner og sorg er ikke det samme som å være deprimert. Det er viktig å forstå forskjellen. Og for den som er langt nede psykisk - hva skal en venn gjøre for å få den som sliter til å tenke annerledes? Ville du klart å hjelpe en deprimert venn til å få et bra liv? Eller ville du hatt skyldfølelse om vennen din tok sitt eget liv etter et par samtaler med deg?

Det er en grunn til at psykologer og psykiatere har lange studier. De er fagfolk. Når badet mitt lekker så ringer jeg ikke en venn som er snekker. Jeg ringer en rørlegger. Og her snakker vi kun om et bad - å tro at man kan hjelpe sin venn til å bli frisk kan ende i selvmord. Fordi en ikke kan og har dyptgående kunnskap om hva slags hjelp den psyke trenger.